av VG Blogg | mars 28, 2012  

Bloggen er flyttet

Nå er denne bloggen flyttet til hockeybloggen.vg.no og nye innlegg må leses der. Ha en fin dag!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Øystein Jarlsbo | mai 9, 2011  

VM-karakterboken – så langt

(KOSICE) Lars Haugen, Ken Andre Olimb, Morten Ask som back, Mathis Olimb på toppen av målpoengligaen – Marius Holtets fire mål mot Frankrike.

Sensasjonene har åpenbart seg på rekke og rad for ishockeylandslaget i VM.

Før mesterskapet skrev jeg at Roy Johansens mannskap – på tross av forfallene fra Mats Zuccarello Aasen og Patrick Thoresen – ikke var noe svakere enn VM 2010-utgaven. Foran kvartfinalen mot Finland torsdag er det bare å slå fast at den er bedre. Det har den egentlig vært gjennom hele 2011-VM.

Fordi det har fungert eksepsjonelt godt som lag.

LAG.

Med stor L, som det heter – og som spillerne selv understreker gang på gang.

Det er et mantra, og det er en sannhet.

Men det er også et faktum at enkelte spillere har stått fram på individuelt vis, i langt større grad enn forventet. Fortsetter de i samme stil mot Finland i kvartfinalen, ja – ja, da kan det bli semifinale fredag mot Canada eller Russland.

Bare så det er sagt (av en som hevdet at Norge aldri livet ville slå Sveits, men som fikk se Norge gjøre det med stil – og ikke med hogg og slag, på Drillo-vis – og endte opp med sveitserbart).

Her årsakene til at det skjedde, og at alt det andre skjedde som førte ishockeylandslaget til kvartfinale for første gang siden 2008 – med utgangspunkt i hva hver enkelt spiller har prestert.

Så langt, vel å merke.

Her er min karakterbok fra Slovakia-VM – før turen går fra Kosice til Bratislava for å spille om semifinalen (6 er topp, 1 er bunn):

 Trener Roy Johansen (6) – trener hver dag selv og vet hvordan han skal få spillerne i form. Assistent Knut Jørgen Stubdal (6) vet hvordan han skal holde orden på backene. Det har vært både lett og vanskelig.

Kanskje et lite minus med hensyn til lagledelse/coaching da løperen Tommy Kristiansen og backen Erik Follestad Johansen fikk VM-debutere mot Canada med 10 min igjen på 0-3.

Trodde Johansen/Stubdal det var over? Det var i tilfelle en feilvurdering.

Burde også gitt Andreas Martinsen (4) muligheten tidligere i turneringen, istedenfor Peter Lorentzen (2)/Martin Laumann Ylven (2)  – og ikke ventet til han måtte da Martin Laumann Ylven ble skadet mot Østerrike.

Tredjemann i fjerderekka, Kristian Forsberg (5), har vært meget god. Veldig anvendelig, burde kanskje spilt mer back på bekostning av back-vikar Morten Ask (sterk 4) – som på sin side er en bedre pasningsspiller enn alle de andre ”ordentlige” backene unntatt min favoritt Jonas Holøs (6), men har slitt (naturlig nok) rundt eget mål.

Keeper Lars Haugen (6) – kan ikke få annet enn toppkarakter. Manager Petter Salsten mente jeg var gjerrig ved ikke å gi ham den karakteristikken ”sensasjon” etter 5-0 mot Østerrike. Han hadde selvsagt rett. Haugen tulla litt mot Frankrike – hvem gjorde ikke det? – og burde strengt talt tatt to mot Sverige og en mot USA.

Men hvilken keeper burde ikke ha gjort det?

Ole-Kristian Tollefsen (6) var en gigant innledningsvis, men måtte merke nærmere 70 spilleminutter til sammen i de to første kampene mot Sverige og USA. Den treneren som ikke ville hatt ”Ollie” (som han ble kalt under sin mer eller mindre vellykte tid i NHL) på sitt lag, ja – han kan ikke synes lederskap er viktig.

Maken til type.

Jeg sier ikke at Norges kaptein er en fabelaktig spiller – det er minus for skudd og pasningsspill – men det er han så veldig klar over selv, at han blir god i kraft av nettopp det. Alexander Bonsaksen (4) begynner å få litt av den selvinnsikten. Han har gjort en god VM-turnering, etter en svak i fjor.

Den målgivende pasningen til Holøs’ mål mot Sveits var det en viss klasse over.

Samme sak med VM-debutant Eerikki Koivu (3). Ikke mye å spille på der i gården, og noen ganger er han helt ute å sykle på grunn av svak skøyteteknikk – men han veit hva han kan; Ole-Kristian Tollefsen ”very light” med andre ord.

Av backene ellers ble Lars Løkken Østli skadet etter 48 sekunder i åpningskampen og Erik Follestad Johansen fikk spille marginalt mer (2 min).

 Brede Csiszar har spilt mer, men kan heller ikke han få karakter. 8.42 er for lite spilletid til å gi ham det.

 Anders Fredriksen (2) som senter mellom Martin Røymark (4) og Per-Åge Skrøder (6) har spilt nok til å få det – drøyt 10 minutter i snitt, litt mer en overraskelsen Ken Andre Olimb (5) som var veldig god mot Canada – men Fredriksen har ikke klart å gjøre noe ut av dem.

 Røymark (som jeg hadde høye forventninger til) får sin karakter under tvil (bl a minus 3 i +/-), men tvilen kommer ”tiltalte” til gode fordi jeg tror han har lidd under for dårlig hjelp av Fredriksen – som samtidig kan sies å ha overrasket med tanke på sesongen han hadde i  Lørenskog.

Men det kan ikke legges til grunn for VM-karakteren.

Den må imidlertid bli fire hakk høyere for Anders Bastiansen (6), fordi han var gedigent god i de fire første kampene. Mot Canada og Frankrike ikke like dominant. Men etter Frankrike-kampen mandag fikk jeg greie på at han hadde ligget rett ut i sengen hele søndag på grunn av svimmelhet og svettetokter etter Canada-kampen (dehydrert??). Bare det faktum at han spilte mot Frankrike…

Det gjorde Marius Holtet (6) også. Så til de grader: 4 mål.

Og 2-3 reduseringen mot Canada i kampen før, der han også var en centimeter fra å ulikne til 3-3 fem minutter før slutt. Har vært god i overtall, stort sett kvikk og bevegelig – om enn ikke så kontant i nærkampspillet som jeg mener å huske at han var (?).

Mathis Olimb (5) hadde like mye flyt innledningsvis som Holtet har hatt de to siste kampene. Men han gjorde et par feil – hvor av en skjebnesvanger – mot Canada, som jeg synes trekker litt ned. Joda, jeg skjønner kritikken for ikke å gi en som har åtte målgivende på seks VM-kamper toppkarakter. Men jeg synes Olimb senior – i motsetning til junior – har dabbet vel mye av de to siste kampene.

  Mads Hansen (4) har nesten vært så god som han kan være.

 Litt for mange to-minuttere.

 Litt for usynlig, men også med øyeblikk av storhet. Litt kinkig; det er bra å ha Hansen der, samtidig er det som om han i litt for lange perioder ikke er der. Han har tross alt spilt nesten 18 minutter i snitt, og har bare en målgivende pasning.

Lars Erik Spets (6) har 15.30 i spilletidsnitt. Han har scoret ett mål og har to målgivende pasninger på seks VM-kamper. Ikke mye mer å skryte av enn Hansen hvis kun mål/assist skulle legges til grunn. Men Spets har så mye mer, som det ikke føres statistikk over – bortsett fra av Norges videosjef Tom Jøstne. Før siste kamp i går talte han til at Spets hadde blokkert 16 skudd med kroppen, hvor av seks i første kam på mot Sverige.

Han er inkarnasjonen av hva ishockeylandslaget står for på vei til kvartfinalen i Bratislava mot Finland torsdag.

Hva det er?

Har du lest helt hit, vet du svaret.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Øystein Jarlsbo | mai 6, 2011  

Min ville VM-bartejakt

(KOSICE) Uten særlig framgang på bartefronten i løpet av natten, måtte jeg ut på falsk bartejakt i VM-byen fredag morgen.

Min kollega i Aftonbladet Mats Wennerholm var nødt til å tvinge seg inn i en lusekofte eid av den norske Kosice-studenten Elisabeth (small) etter sitt veddemål: Sverige taper aldri for Norge.

Han slapp å gå i den etter at Ole-Kristian Tollefsen hadde trædd den på ham utenfor spillerhotellet Yasmin etter historiske 5-4 til Norge.

Han hevder imidlertid å ha sporet opp en eller flere i Bratislava, og skal gå til innkjøp.

Han er med andre ord helt sikker på at Sverige går til kvartfinalen, selv om Tre Kronor bare har spilt en bra kamp i VM – mot USA i gruppespillet (Sverige-Frankrike 3-0 etter første periode akkurat nå, ser jo ganske bra ut – for Norges del).

 Jeg var på min ko-ko side helt sikker på at Sveits ville slå Norge torsdag. Sveitserne var bedre på det meste, skrev jeg – veddet og tapte.

I potten hadde jeg slengt en sveitserbart, etter først å ha vært inne på tanken om et gjøkur (på hodet, som Mr Beans kalkun).

Jeg mener fremdeles at Sveits er bedre enn Norge.

Men denne kvelden var de altså ikke det.

 Norge gikk ut i hard sveitserstil og tok med andre ord sveitserne ved hjelp av deres våpen; full guffe, høy entusiasme, god keeper, effektivt angrepspill…you name it. Sveits viste seg som Roy Johansen hadde forutsagt. De er veldig gode mot de gode, ikke fullt så gode mot de middelmådige – de antatt dårlige. Han hadde blant annet sett Sveits’ åpningskamp mot Frankrike: 1-1 etter spilleforlengelse, Sveits-seier først etter straffeslag.

Den så jeg også, men ble kanskje distrahert av at lyset gikk i hallen og overbevisningen om at Sveits ble utsatt for et arbeidsuhell, eller en dårlig dag på jobben – og at Frankrike hadde en veldig god keeper (Huet), som de jo alltid har (alltid mot Norge før, men forhåpentligvis ikke i siste mellomrundekamp mandag).

Nåja.

Til saken.

I morges spurte jeg den alltid imøtekommende og blide kvinnelige resepsjonisten på mitt lille Hotel Bristol i Kosices gamleby om hun visste om et sted som selger løsbarter. Hun trodde ikke helt sine egne ører, forsto jeg. Slovakiske menn prøver å være ganske macho, politistyrken er et kapittel for seg i så måte, og – nei, løsbart, nei, nei, det trodde hun ikke var å oppdrive i Kosice (240 000 innbyggere).

Dessuten ville hun at jeg skulle forstå at løshår på menns overlepper ikke var noe for henne.

Men hun skulle selvsagt sjekke.

Joda, her er adressen – rett i nærheten av katedral Elisabeth, Slovakias største.

Jeg fant det med en gang. En motebutikk for kvinner av den litt vågale sorten, og det sier ikke så lite her – hvor kvinnene har høyere hæler enn i Paris og høyere sminkebudsjett enn Celina Midelfart. Men det var bom.

OK, løshår. Men for kvinner. Til all slags bruk. Tror jeg. Så ikke så nøye etter. Laaaaangt hår på overleppen var uansett uaktuelt.

Ut på gaten, opp og ned.

 Jeg spurte i flere butikker, tegnet og pekte og lagde liksomstreker under leppa.

Nei, det trodde de ikke. Ikke her i Kosice.

Så.

God ide.

 To politimenn på et hjørne. En av dem med en skikkelig bart, den andre kunne hatt det. Engelskkunnskap hadde de imidlertid ikke (min slovakisk er bånn). Jeg pekte på barten til ham med bart. Han ble morsk. Drev jeg gjøn med ham? Han raslet med batongen. Kollegaen smilte heldigvis. Ved hjelp av min strektegning hadde han forstått hva jeg var ute etter.

Men – nei.

Løsgjengere, ja. Løsbarter, nei.

Skulle jeg gi opp? Nei, jeg har aldri hatt bart og har aldri prøvd å få en. Men nå fikk jeg ta veddemålet som en mann på 50 (uten særlig skjeggvekst, etter min far: barnerumpe) og grave dypere, for å si det slik. Den skulle være på plass til Norges pressemøte på hotell Yasmin, bestemte jeg meg for. Ikke søren om jeg skulle komme dit uten.

Det gjorde jeg heller ikke. En to timer lang jakt ble kronet med hell – det vil si bart – da jeg i et veldig stort og delvis fraflyttet, konkursaktig kjøpesenter støtte på en leketøysbutikk.

Den hadde antakelig til gjengjeld alle løsbartene som finnes i hele Slovakia. Maken til utvalg. Jeg kjøpte fem forskjellige (men skal tilbake lørdag for å kjøpe flere; limet holder bare til en dags bruk). To euro for fire var heller ikke dyrt, og dermed var jeg barteklar for å møte Ole-Kristian Tollefsen & co med rak rygg – og hår under nesen.

Etter en rask bartemontasje foretatt av Tollefsen, for øvrig med solid hårvekst i ansiktet, var jeg klar for seriøs jobbing. Snakket med Ollie (Tollefsen) om fysisk styrke, mind games på isen, hans skranglete skulder, løse ankler, vonde håndledd, hans to daglige treningsøkter – om sommeren; slike ting.

Deretter Per-Åge Skrøder, som må være verdens hyggeligste fyr, og Lars Erik Spets som også må være det (VGs fotograf Bjørn Delebekk, som ankom Kosice i går, spurte meg etterpå, nesten forskrekket, om alle hockeyspillere er såååååå hyggelige og lette å ha med å gjøre – og, ja det er de og måtte det vare), Jonas Holøs – han begynte med vekttrening da han var 14 år gammel, jeg visste det var noe, og så var det Johnny Bravo, unnskyld: Martin Laumann Ylven – et kapittel for seg.

Johnny Bravo fordi han likner tegneseriefiguren på en prikk. Det var Tollefsen og lege Ole Fosse som ga ham navnet under landslagssamlingen på Lørenskog i februar, han trener angivelig overkroppen hver dag og ser ut deretter; som en gresk gud.

Fyttirakker’n for en mann.

Eller for noen menn. For alle er jo (nesten) slik, svære staute karer, store som hus.

Hadde jeg bare fått lov til å oppdage det før Sveits-kampen. Da hadde jeg sluppet å gå rundt med denne j… kløen under nesen.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Øystein Jarlsbo | mai 5, 2011  

GLEM NY SENSASJON MOT SVEITS

(KOSICE) Ishockeylandslaget har fått for vane å varte opp med én sensasjon i VM – men er ikke blitt så gode at de kan klare to.

Seier over Tyskland –  Holtet, Zuccarello Aasen og Morten Ask snudde 0-2 til 3-2 – og tap mot Finland i spilleforlengelse etter uavgjort 2-2 i ordinær tid i 2008-VM.

 Halvannen sensasjon.

 Seier i spilleforlengelse over et sterkt Danmark og uavgjort ordinær tid/tap i spilleforlengelse mot Slovakia i 2009-VM (en sensasjon til sammen).

 Tap 4-5 i spilleforlengelse mot Sveits og nær ved å slå Slovakia (3-4) i kamp om kvartfinale mot Sverige i Vancouver-OL (en sensasjon til sammen).

3-2 seier over Tsjekkia (med Jaromir Jagr, to mål) i gruppespillet i 2010-VM.

2011-VM: Seier på straffeslag etter 4-4 i ordinær spilletid mot Sverige i VM-premieren.

Historisk.

En sensasjon.

Men det blir med den ene denne gangen også.

Seier over Sveits her i Kosice torsdag kveld, ville være en historisk sensasjon nummer to i samme VM.

Det skjer ikke; Sveits er for gode, Norge fremdeles ikke gode nok til å slå Sveits i et oppgjør som dette – der mye står på spill for Sveits, som mener de kan ta medalje i VM og må slå Norge for å få en start på mellomspillet som gjør målet realistisk.

Jeg sier ikke at jeg skal gå med et gjøkur på hodet fram Norges kvartfinale i Bratislava hvis Norge slår Sveits. Min kollega Mats Wennerholm i Aftonbladet blir påmint sitt veddemål ”jeg skal gå med lusekofte hele VM hvis Sverige taper for Norge”.  Men en tynn, liten sveitser-bart skal jeg koste på meg hvis Sveits går på en historisk blemme – og Norge står for en prestasjon mye større enn det seieren over Sverige var.

Norges ishockeylandslag er omtrent så bra som i VM i fjor.

Patrick Thoresen og Mats Zucacrello Aasen er borte. Men i deres fravær har Anders Bastiansen og Mathis Olimb slått til – ja, i klasse med den i utgangspunktet savnede duoen Thoresen/Zuccarello Aasen.

Og Per-Åge Skrøder er bedre enn noen gang i et mesterskap. Marius Holtet også.

Backsiden er svakere enn i fjor. På den annen side har Ole-Kristian Tollefsen vært med fra start. I fjor måtte han stå over de tre første kampene som følge av suspensjonen for taklingen av Lubos Bartecko i Vancouver-OL.

Ole-Kristian Tollefsen har vært makeløst god i de tre første VM-kampene her i Kosice, kanskje med et lite unntak av USA-kampen – der han etter hvert ble sliten og stillestående. Over en halv time spilletid etter like mye mot Sverige, var litt i overkant mot aggressive amerikanere.

Storhamar-backen Lars Løkken Østli forsvant fra VM etter 48 sekunder med hjernerystelse mot Sverige,  Morten Ask har måttet VM-debutere som back – veldig god med puck, svak defensivt uten i midtsonen – Vålerenga-backen Brede Csiszar har fått noen få innhopp, Lørenskogs Eerikki Koivu fant seg først til rette da tempoet ble norsk toppserielavt mot Østerrike – og Alexander Bonsaksen gjør en OK jobb, hverken mer eller mindre.

Jonas Holøs spilte 39 NHL-kamper denne sesongen. Han er en solid back. Men det er mange backer i VM som har flere NHL-kamper enn Holøs, for å si det slik.

Oppsummert: Norge står på stedet hvil.

Det er ikke landslagssjef Roy Johansens skyld. Det er hans fortjeneste. Og det er spillernes fortjeneste. De følger stort sett alle hans formaninger; de har innsett sine begrensninger og gjør det – eneste – de kan best: jobber som galeislaver.

 Det skal ikke tas fra dem.

Ikke på noen måte.

Men å tolke 5-4 over Sverige og 5-0 i skjebnekampen mot Østerrike som om ishockeylandslaget er blitt mye bedre og at norsk ishockey har tatt syvmilsteg, er feil.

Det er som Sveriges mest kjente hockeyekspert Niklas Wikegård sa til meg foran Sverige-USA, rett etter Norge-Østerrike:

# Sverige var j… dårlig mot Norge. Hadde Viktor Fasth stått i mål istedenfor Erik Ersberg, ville ikke Norge vært i nærheten av å vinne (og lage sensasjon).

# Norges beste (Spets, Bastiansen, M Olimb) ville kanskje – kanskje – vært god nok som tredje eller fjerde rekke hos Sverige.

# Ole-Kristian Tollefsen og Morten Ask i power play (overtall) ”skremmer ingen”.

For egen regning hevder jeg: OK, Lars Haugen har overrasket som Norges førstevalg i mål. Han burde tatt et par mot Sverige og det tredje mot USA, men ellers har han vært god (jobbet hardt for å se utgangen av alle skudd, gitt få returer – og han har vært god til å sette pucken i spill).

Men han er langt fra like god som keeperne til de nasjonene Norge skal møte i mellomspillet.

Keepertrener Pekka Alcén har fått orden på ham til G+, og det er en prestasjon (nesten en sensasjon), med tanke på at han er vraket av to norske klubber – til fordel for, med internasjonal målestokk, høyst middelmådige utenlandske keepere.

Norge slår altså ikke Sveits, fordi sveitserne har bedre keepere, flere gode backer, flere gode løpere – et mer komplett lag.

Og det er nå VM starter.

 Russland har til og med offentlig uttalt at turneringen først begynner i mellomspillet (og har prestert og hygget seg deretter i Bratislava; spilt dårlig, sosialisert utover leggetid, sier ryktene).

Et annet eksempel: Onsdag så jeg Canada trene. Fem spillere på isen. Resten gjorde helt andre ting.

I formiddag trente hele laget, med hele den tallrike kanadiske staben på tribunen og alle mediefolkene plutselig ivrig surrende rundt i presserommet. USA venter fredag, Norge lørdag.

Hviterussland og Frankrike i gruppespillet har selvsagt vært oppvarming for Canada, som Norge og Østerrike for Sverige; eller: de har i alle fall tatt lett på det (Magnus Pääjärvi (20, Edmonton Oilers NHL) jublet ikke en gang da han scoret 3-0 mot Østerrike og svenskene gjespet da de gjorde 4-1 mot Norge (feilaktig annullert).

Et tredje eksempel: Sverige innså mot USA at ishockey må gjøre litt vondt for at det skal gå bra. De gikk rett på samme hva de støtte på, og søkte ikke iherdig – som mot Norge og Østerrike – den mest behagelige veien til målet.

Den innstillingen – det må gjøre vondt – har Norge hatt hele tiden. Ære være Anders Bastiansen & co for det. Men når nå alle motstanderne har tatt innover seg det samme, blir kvalitet avgjørende. Der når ikke Norge opp – ennå.

Kanskje neste år når VM går i Sverige og Finland.

 Men antakelig ikke.

 Det skal mer til enn at Patrick Thoresen og Mats Zuccarello Aasen kommer tilbake. Norsk ishockey – det vil si klubbene – må først hjelpe Roy Johansen med å få fram backer av internasjonal klasse og keepere som kan holde målet rent mot de beste i mellomspillet i VM også.

Det vil ta tid.

Men det er bare å begynne, slik at to sensasjoner i Sotsji-OL kanskje kan være realistisk.

Inntil videre får lille hockey-Norge klare seg med én, her i Kosice også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Øystein Jarlsbo | mai 3, 2011  

HIMMEL ELLER HELVETE

 

(KOSICE) Mye taler for at Norge vinner skjebnekampen mot Østerrike. Men omtrent like mye taler for at østerrikerne går til mellomspill om kvartfinale – og at Norge må spille tre veldig vanskelige kamper for å unngå nedrykk til B-VM neste år.

 

Himmel eller helvete, med andre ord.

Uavgjort eller seier for Norge: Mellomspill med to poeng fra 5-4 seieren etter straffeslag mot Sverige. De poengene innebærer at muligheten for kvartfinale er ganske gode. En seier mot Sveits, Canada eller Frankrike i ordinær tid – kvartfinale.

Hmmm, antakelig litt mer enn én seier: Sveits har med seg tre poeng inn i mellomspillet, Canada fem, Frankrike null.

 Sverige ett, to, tre eller fire (avhengig av resultat mot USA onsdag), USA tre, fire, fem eller seks (avhengig av resultat mot Sverige onsdag).

Norge to.

Fire av disse seks går til kvartfinale, etter å ha spilt mot de tre lagene de ikke møtte i det innledende gruppespillet.

Det vil uansett si himmel for Norge; ufarlig mellomspill med muligheten for kvartfinale.

Tap for Norge onsdag ettermiddag: Det blir ikke akkurat moro. Tre kamper mot Hviterussland, Slovenia og Danmark/Latvia (avgjøres onsdag, samtidig som Østerrike-Norge).

 Alle starter på null, enkel serie – to dårligste ned i bakgården: det som kalles 1. divisjon av det internasjonale ishockeyforbundet.

Jeg holder fast ved betegnelsen B-VM.

Der er det langt fra moro. Norge var der sist for seks år siden. 2005 i Debrecen i Ungarn. Jeg var der. Huttetu. 2-2 mot Ungarn, 25-1 over Kina, 3-2 over Polen, blant annet. Opprykk, heldigvis. A-VM i Riga året etter var mye mer gøy.

I alle fall den avgjørende seieren over Danmark som betydde mellomspill for Norge.

Den kan også innlede oppramsingen av ishockeylandslagets alle styrker eller fordeler før skjebnekampen.

#  Seier i alle de helt avgjørende kampene mot motstandere av samme kaliber.

Mot Latvia i nedrykkspillet i 2007, mot Tyskland i gruppespillet i 2008, Danmark i gruppespillet 2009, Danmark i OL-kvaliken 2009, Frankrike i gruppespillet i fjor. Det er seks på rad, og betyr mye mentalt – i Norges favør og Østerrikes disfavør.

Norge har også de beste løperspillerne og er mye flinkere enn Østerrike til å score mål: 6-1 til Norge i ordinær spilletid. Dessuten var Anders Bastiansen & co med mot amerikanerne i over en periode, Østerrike tapte 1-5 for USA og var ikke med i det hele tatt.

Og Norge slo Sverige 5-4 etter straffeslag. Østerrike tapte 0-3 for Sverige, som var like dårlig i den kampen som i sin første mot Roy Johansens mannskap.

Saken er klar: Norge til mellomspill mot Sveits, Canada og Frankrike i nevnte rekkefølge. Hvis Frankrike ikke har vunnet før den siste mot Norge – noe som er sannsynlig – er det fordel Norge med tanke på kvartfinale. Da har de ikke noe å spille for, mens Norges gulrot høyst sannsynlig vil være kvartfinale – som tre poeng for seier og totalt fem antakelig vil bety (hvis som nevnt de andre resultatene også går Norges vei, som det heter: og kanskje en ”ekstra” seier mot Sveits, som i VM i fjor?).

Og da er Norge virkelig i himmelen, med sitt på papiret dårligste lag siden comebacket i A-VM.

  Men – det er mange men.

# Østerrikes menn kommer til skjebnekampen med nøkkelspillere som er lettere til bens enn Norges.

Østerrikernes beste og mest brukte spillere har spilt mye mindre i de to første kampene enn Roy Johansens mest betrodde.

 De har langt færre minutter på isen, faktisk.

Matthias Trattning har flest minutter på isen blant Østerrikes backer: 19,36 i snitt. Gerhard Unterluggauer har nest flest med 17,29.

Ole-Kristian Tollefsens snitt er 34,50, Jonas Holøs spilte 27,52 minutter i sin første kamp mot USA, debutantback Morten Ask – som egentlig er senter – har 22,42 i snitt.

Toppscorer Anders Bastiansen har flest minutter i snitt blant løperne med 22,01 minutter, føran Per-Åge Skrøder med 20,25. Oliver Setzinger har høyest snitt hos Østerrike med 18,55 minutter.

De har også spillere som profitterer på kvikkhet; små, kjappe løpere som snurret rundt med tunge og trege svenske backer – og kan gjøre det med slitne (??) norske backer, og norske backer som ikke har spilt back før (Morten Ask) og som er VM-debutanter og har vist seg ikke å mestre tempoet (Eerikki Koivu).

Og Fabian Weinhandl er kanskje en bedre keeper enn Lars Haugen.

Østerrikes trener Bill Gilligan er en like slu ringrev som Roy Johansen. Han var trener i Østerrike allerede mens Johansen var spiller for Norge i B-VM på 1980-tallet.

 Jeg mistenker ham for å ha spart sine antatt beste spillere med tanke på denne ene kampen.

 Norge skal i utgangspunktet være det ledende laget offensivt, men Østerrike kan vise seg å bli det – i kraft av at de har mer krefter.

Og da blir det skummelt.

Og da kan det bli tap i ordinær tid og nedrykkspill mot Hviterussland, Slovenia og Danmark/Latvia (jeg er ganske sikker på at det blir Danmark). I den rekkefølgen.  Hviterussland har eventuelt hatt en hviledag før møtet med Norge torsdag, mens Norge bare har fått 20 timer hvile etter nederlaget mot Østerrike.

 Det er selvsagt en lei nøtt. Norge har ikke akkurat for vane å slå Hviterussland.

Det kan bli enda verre mot Slovenia, i Bratislava 50 mil vestover fra Kosice klokka 12.15 to dager senere. Slovenerne har jeg sett i alle deres kamper. De har rystet både Slovakia, Russland og Tyskland – skikkelig. Guffent lag; uortodoks og god keeper.

Og så til slutt Danmark eller Latvia, i Kosice igjen dagen etter langturen til Bratislava. Norge slår Danmark, og kan slå Latvia – men pleier ikke å gjøre det. Jeg har tidligere i VM skrevet at Danmark rykker ned til B-VM.

 Men det kan Norge da også gjøre – søndag 8. mai – fordi altså to lag skal ned.

Til helvete.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Øystein Jarlsbo | april 29, 2011  

Den store forskjellen

Per-Åge Skrøders svenske hjemby Örnsköldsvik med snaut 50 000 innbyggere har flere isflater å spille ishockey på enn Oslo med over ti ganger så mange mennesker.

 

Det er et av eksemplene på hvor stor forskjell det er på forutsetningene til Sverige og Norge – når det gjelder ishockey – foran VM-åpningskampen mellom nabolandene her i Kosice lørdag kveld.

Et annet eksempel: Det er over 20 flere ishaller i Stockholm enn i hele Norge.

Det gir jo et bilde av bredden og mulighetene til å få fram talentene, sa Per-Åge Skrøder til meg da vi møttes utenfor spillerhotellet Yasmin. Han har spilt i Sverige i 13 år. Han kjenner forskjellene på norsk og svensk hockey så å si på kroppen, etter oppveksten i Norges hockeymetropol Sarpsborg og noen år på hockeylinja til Norsk Toppidrettsgymnas på Lillehammer.

Den vil også Norge bokstavlig talt få merke lørdag kveld i Steel Arena i hjertet av Kosice. For øvrig en gedigen hall, med en treningshall vegg i vegg. Kosice er landlig og slitent. Det er gammel  østblokk i fremdeles forfallen stand. Men ishall til folkesporten ishockey har de; betalt så vidt jeg vet av en amerikansk milliardær – av en eller annen grunn.

Nåja, pengenes veier er uransakelige.

Det er ikke følgende fakta:

Sverige hadde 63 spillere i NHL denne sesongen. 16 av dem var første års spillere. Ingen i verden slår det antallet. I sommer håper og tror de at rundt 30 unge svensker vil bli valgt av NHLs 30 klubber i den såkalte draften i verdens beste liga.

Her forresten Sveriges lag mot Norge, slik det så ut til å bli på deres siste trening fredag 12.45:

Keepere: Erik Ersberg (Viktor Fasth)

 1. femmer: Calle Gunnarsson, David Petrasek

Magnus Pääjärvi, Patrik Berglund, Martin Thörnberg

 2. femmer: Oliver Ekman-Larsson, Staffan Kronwall

Robert Nilsson, Niklas Persson, Loui Eriksson (andra femman)

 3. femmer:

Nicklas Grossman, Daniel Fernholm

Jimmie Ericsson, Rickard Wallin, Mattias Sjögren (tredje femman)

 4. femmer: Tim Erixon

Mattias Tedenby, Mikael Backlund, Jakob Silfverberg (fjärde femman)

 Norge hadde to spillere i NHL denne sesongen. Mats Zuccarello Aasen og Jonas Holøs spilte omtrent halvparten av grunnseriekampene for henholdsvis New York Rangers og Colorado Avalanche. Mathis Olimb kom seg aldri opp til Chicago Blackhawks i NHL fra farmerlaget Rockford Ice Hogs i AHL og er tilbake i svenske Frölunda neste sesong. Her i VM vil han være en av Norges viktigste spillere, sammen med Holøs og eks-NHL-er Ole-Kristian Tollefsen, Färjestads Anders Bastiansen og Marius Holtet – og selvsagt Per-Åge Skrøder.

Og keeper Pål Grotnes (hvis han spiller: lysketrøbbel, les lenger ned i bloggen), som måtte redde Fredrikstad-klubben Stjernen fra nedrykk på tampen av sesongen, mens Sveriges førstevalg i VM-målet Erik Ersberg (29) ble mester i russiske KHL for Salavat Juljajev – for øvrig sammen med Patrick Thoresen (27), som ikke er her.

Sverige har fem VM-spillere fra KHL, verdens nest beste liga. Norge har uten Thoresen ingen.

5-0, altså.

Det er mitt tips foran dagens VM-premiere.

PS: Til Sverige.

Sveriges Tre Kronor har solide backer og et par driblefanter foran a la Mattias Tedenby som alle har lyst til å vise seg fram for trener Pär Mårts, fordi han fremdeles driver og legger puslespill – han har for mange biter – slik han karakteriserte det etter Sveriges trening fredag formiddag.

Det vil si at flere spillere kan være på vei for å forsterke Sverige og Mårts dermed har holdt noen plasser åpne. Det er med andre ord kamp om VM-plassene i Sveriges lag. Hver enkelt spiller må vise seg fram med en gang for fortsatt å kunne være aktuelle når det nærmer seg kvartfinaler om halvannen uke.

Hans norske kollega Roy Johansen har for få biter. Han kunne trengt flere backer og en keeper i tilnærmet verdensklasse.

Mårts har for øvrig fire assisterende coacher, Johansen to. Støtteapparatet til Sverige teller 17 personer. Norges ishockeylandslag må klare seg med halvparten.

Jeg sto forresten i intervjusonen og hørte på Mårts som eneste representant for norsk presse, med et lite unntak for Kyrre Merg som lager TV for Viasat og skriver for det norske hockeymagasinet (aprilnummeret ute nå, ny utgave i juni). Fem svenske kolleger rundt Mårts, resten – blant andre Norges tidligere landslagssjef Leif Boork som skriver for Expressen og en haug som jobber for svensk TV3 – lot være å ta turen ned under tribunen.

5-2 til Sverige, altså.

Slik resultatet ble i åpningskampen i fjor.

Det kan det også bli nå. Men da må Anders Bastiansen være like dominerende og god som han var i 2007-VM i Moskva.  Da var han en gedigen hærfører. Jeg husker jeg trodde han skulle havne i NHL etter det mesterskapet.

Syv av Sveriges foreløpig 16 påmeldte utespillere kommer fra NHL-klubber (hittil).

7-1 til Sverige, hvis Holøs orker å spille lørdag kveld etter å ha landet i Kosice 12.45 – med avreise fra Cleveland fredag ettermiddag norsk tid. Jeg var i kontakt med ham på Skype et par timer før han skulle lette fra USA – der uværet hadde forsinket avreisen med ett døgn. Han var ikke alt for optimistisk med tanke på kamp allerede lørdag kveld.

 Det kommer viktigere kamper. Blant andre mot Østerrike onsdag.

Da må overtallspillet fungere. Roy Johansen brukte tid på det under siste økt fredag: Bastiansen, M Olimb, Skrøder foran mål, Løkken Østli og Csiszar bak (to høyrefattede). Morten Ask kom inn for Csiszar etter hvert, Holtet byttet med Ask igjen. Jeg holder en knapp på Ask sammen med Løkken Østli bak i førsteoppstillingen sammen med Bastiansen, Skrøder og Olimb – og Holtet på lengste stolpe med Olimb/Ask ute.

Ellers så jeg lite til Pål Grotnes på treninga. Det viste seg at jeg ikke hadde sett feil.

Ut med lyskeskade. Den gamle slått opp igjen. Mister VM-åpningen (?).

Robert Hestmann og Lars Haugen fikk kjørt seg treningsmessig, og sistnevnte kan få det enda tøffere i sin sannsynlige VM-debut mot Mattias Tedenby og Loui Eriksson og Robert Nilsson – blant mange andre kvikke svensker.

Norges kvikkeste snakket jeg med på telefon. Mats Zuccarello Aasen er fremdeles i USA. Skal inn til ny undersøkelse for bruddet i venstre hånd 5. mai. Han slipper antakelig operasjon, men må gå med armen i gips i seks uker. Zuccarello ba meg innstendig hilse ”gutta” og ønske lykke til – og det går nok bra (Holøs rekker kampen, trodde Zucca).

 Det er herved gjort.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Øystein Jarlsbo | mars 9, 2011  

Ko-ko – hva tenker Vålerenga med?

 

Etter å ha sett Steffen Thoresens hodeløse angrep på Lørenskogs Eerikki Koivu, foreslår jeg at alle i Vålerenga legger seg helt flat og roper slik at alle kan høre det: Beklager, vi har dummet oss ut!

 

Fem ganger.

En, to, tre, fire, fem.

Det begynner i midtsonen.

Vålerengas kanskje beste spiller denne sesongen, Steffen Thoresen, kliner skaftet på kølla med full kraft mot nakken til Lørenskogs norske landslagsback Eerikki Koivu. Etter to-tre slag – Steffen Thoresen har begge hender på kølla – går Koivu ned. Mens han ligger på isen, fortsetter han å motta slag fra Thoresen.

Han gir seg ikke.

Pang, pang.

Mot nakken til Koivu.

Hva han tenkte på?

Thoresen, altså.

Jo, det var på tide at noen markerte hva de mener om Koivus stil (med taklinger mot hodet til motstanderen, det vil si Vålerenga-spillere; Koivu taklet som Storhamar-spiller daværende Vålerenga-spiller Anders Fredriksen (nå Lørenskog) ut at sluttspillet en gang for noen år siden perfekt vis).

Steffen Thoresen påtok seg oppgaven å straffe Koivu, i form av noe jeg oppfatter som et regelrett hevntokt og overfall. Lørenskogs trener Knut Jørgen Stubdal og sportssjef Atle Olsen – begge tidligere i Vålerenga – mener Thoresen ville havnet i fengsel hvis han hadde gjort det samme ute på gata.

Det har de nok dessverre helt rett i.

Ti kamper eller 12 kamper utestenging?

Det er ikke så viktig. Steffen Thoresen får ikke spille den avgjørende kampen mot Lørenskog torsdag kveld. Vålerenga ligger under 1-3 i kamper. Et nytt tap betyr at Vålerenga for første gang på 20 år eller noe sånt ikke vil være et av fire lag i semifinalen om kongepokalen.

Det behøver ikke skje. Men sannsynligheten for at det vil skje, er stor. Fordi Steffen Thoresen fikk jobben med å straffe Koivu/statuere et eksempel. Vålerengas kanskje viktigste sluttspillspiller fikk oppgaven å få matchstraff og dermed redusere muligheten for å gå til semifinalen betraktelig!

 En mer hodeløs ”taktikk” skal du lete lenge etter.

Ko-ko – hva tenkte Vålerenga med?

For det er jo åpenbart at de har tenkt, ettersom trener Espen Knutsen tar Steffen Thoresen i forsvar. Han mener Koivu fortjente behandlingen han ble offer for, og at omkostningen – Thoresen i skammekroken – var verd å ta.

Det kan jeg ikke fatte.

Også fordi Vålerenga balanserer på en knivsegg.

Svak økonomi, hjemmearenaen likner en skraphaug, stadig tynnere rekrutteringsgrunnlag i nærområdet (Oslo), og verst av alt: Hvem bryr seg lenger om Vålerengas hockeysprell?

For egen del var det så vidt jeg reagerte da jeg leste om Steffen Thoresens overfall på Koivu. Men så fikk jeg se det, og da var det gjort. Det er imidlertid tvilsomt om oppmerksomheten fører til økt interesse for Vålerenga. Mitt tips er at folk flest og foreldre spesielt vil finne annet å gjøre enn å gå på Jordal eller sende poden på ishockeytrening samme sted.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Øystein Jarlsbo | desember 19, 2010  

NHL – show fra morgen til kveld

Etter en live NHL-kamp kan du fort miste troen på at ishockey i Norge vil vokse til å bli noe større enn den er – en sport for spesielt interesserte.

 Columbus Blue Jackets vs Dallas Stars i Columbus lørdag kveld.

Blue Jackets er et av NHLs dårligste lag for øyeblikket.

Det var vel strengt tatt bedre enn Dallas Stars, men Texas-laget hadde Brad Richards og Kari Lehtonen. Bondelaget fra Ohio manglet en skikkelig målscorer som Richards og en suveren keeper som finnen.

 Og kanskje en senter som Espen Shampo Knutsen, som droppet pucken på seremonielt vis og fikk stående applaus fra 14 000 tilskuere – kveldens eneste standing ovation.

Columbus Blue Jackets 17. hjemmekamp for sesongen begynte imidlertid ikke med den gedigne videopresentasjonen på storskjerm av Shampo og hans påfølgende gange mot droppsirkelen på rød løper. Den begynte tidlig på morgenen, allerede klokken 10.00 da Blue Jackets trening – eller morning skate – skulle starte.

Noen hundre fans med sesongkort satt klare på tribunen for å se den og få Shampos autograf etterpå. Treningen ble utsatt en halv time fordi laget hadde kommet sent inn fra bortekampen mot Edmonton Oilers dagen før og trener Scott Arniel etter litt for mange tap hadde mye han skulle snakke med spillerne om.

Det fortalte han et par hundre sesongkortinnehavere etter treningen, i forbindelse med en slags åpen høring i en restaurant med utsikt til treningshallen vegg i vegg med Nationwide Arena – som kostet en milliard kroner da den ble bygget i 1997. Før hardt pressede Arniel, hadde Blue Jackets-fansen som har betalt for å se alle sesongens 41 hjemmekamper (det blir ikke flere; ikke tale om at de kommer til sluttspill) hørt Dallas Stars’ egen TV-ekspertkommentator snakke om alt mulig i en halv time – før de kunne stille ham spørsmål om alt mulig, og gjorde det.

Og etter head coach Arniel kom Espen Knuuuutsen.

Intervjueren spurte om han hadde kontakt med Ole-Kristian Tollefsen, Shampo svarte ja, de spilte golf i sommer.

Han er en tøff fyr?

Shampo: Ja, som alle nordmenn.

Så sa han at han håpet å se sin tidligere lagkamerat Kevin Dineen som trener for Blue Jackets en gang i framtiden.

Da fikk han applaus igjen.

På det tidspunktet var ikke klokka mer enn tolv på formiddagen. Men fansen hadde nok å finne på fram til kampstart om syv timer. De kunne gå i suvernirbutikken til Blue Jackets for eksempel. Den er minst like stor som en stor matbutikk i Oslo. Det er drakter, drakter, drakter, pucker og vimpler og luer og  jakker og DVD; mat for fansen med andre ord.

 Eller de kunne besøke en av mange butikker eller restauranter i tilknytning til Nationwide Arena. Det er et helt eget kvartal, beregnet til å ha kostet fem milliarder kroner. Det er underholdning for alle pengene, for å si det slik.

Nationwide er forresten et stort forsikringsselskap.

 Det finansierte arenaen i 1997 for å få et NHL-lag til Columbus (ble tatt inn i 2000). Klubbeier John P. McConnell er styreformann og eier i en rekke bedrifter og sykehus med tilknytning til arenaen og klubben. Hovedgeskjeften hans er selskapet Worthington som selger stål for 12 milliarder kroner i året.

For øvrig har Columbus rundt 20 heltidsansatte trenere, talentspeidere og materialforvaltere – og en haug leger, fysioterapeuter, tannleger. For ikke å snakke om media og markedsføringsavdelingen. Shampo hadde sin egen personlige assistent, Karen Davis, under sine to dager i Columbus; hun kom og hentet ham på hotellet, fortalte hvor han skulle gå og stå til en hver tid – og jammen dukket det ikke opp et par-tre hjelpere til om det knep.

Og så fikk vi fra pressen alt vi ba om; overdådig mat servert av et par kokker i medierommet før kampen (åtte dollar) og selvsagt statistikk fortløpende om alt og alle, både på papir og over lokale høyttalere på pressetribunen.

# Hadde jeg vært vanlig publikummer ville jeg imidlertid hatt det enda mer gøy.

Det er selvsagt ikke politisk korrekt å si det, men jeg tror jeg som hockeyfans ville satt pris på å se kvikke kvinner på skøyter feie isen for snø et par-tre ganger i løpet av hver periode. Jeg ville også ha synes det var artig med et husband som spiller opp (live, altså) så fort det er stopp i spillet. Og såkalt Kiss Cam på jumbotronen (publikummere som kysser – noen veldig lenge, må jeg si – på storskjermen over isen; sånn som de har i Hamar OL Amfi og Sparta Amfi) og en knøttekamp i første periodepause og en publikumskonkurranse i den andre og en kanon a la Akershus festning (ja, det er sant) som fyres av ved mål til hjemmelaget og storskjermrepriser på diskutable hendelser på isen og – ja, masse underholdning.

Non stop.

Samt øl i pausen, eller storslagen catering hvis jeg var invitert inn i en VIP-boks.

Det var slagsmål på isen også.

 Veldig mange. Jeg er ingen fan av det. Snarere tvert i mot. Jeg tror ikke regelendringer som åpner opp for det ville gjøre ishockey i Norge godt.

 Men når sant skal sies, synes jeg det fungerer ganske bra her i NHL – som rein, skjær underholdning.

# Litt sportslig til slutt:

Dallas-backen Stephane Robidas (33) er en gammel favoritt. Han ser ikke ut til å ha blitt dårligere med årene.

Brad Richards er rett og slett veldig god og Brenden Morrow er en sånn fyr du ville elske å ha på laget, men hate å spille mot.

Blue Jackets: Backen Kris Russell (23) er et nytt bekjentskap, men for en back (offensivt); iskald, pasningssterk til de grader, veldig god spilleforståelse. Rick Nash stupte inn i Dallas’ sone og var skyld i Brad Richards’ seiersmål (pasning fra eminente Loui Eriksson).

# Hadde Mats Zuccarello Aasen gått til Columbus Blue Jackets istedenfor New York Rangers, ville han ha spilt 32 NHL-kamper nå, med Samuel Påhlsson som senter.

PS! Nationwide Arena tar 18 500 tilskuere. 4000 seter sto med andre ord tomme, selv om Blue Jackets hadde forsøkt alt (?) innen markedsføring – gratis popcorn og brus og billigere øl – for å fylle alle. Blue Jackets har ni hjemmekamper i desember, 16 totalt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Øystein Jarlsbo | desember 10, 2010  

Shampo har rett – idiotene i KHL

Fem Lørenskog-spillere er tatt ut på landslaget til firenasjonersturneringen i Slovenia. Det skal trener Knut Jørgen Stubdal være glad for. Det kan få laget hans på bena igjen – for å bruke et begrep fra boksing.

Slik Lørenskog så ut mot Vålerenga på Jordal torsdag virker det nemlig å være skikkelig og vedvarende nede for telling. Om det ikke har gått på en regelrett knock out, må det være snakk om teknisk knock out – der dommeren har talt til seks i det gong-gongen går.

Her for øvrig litt om hvordan det ser ut når vettet for lengst har forsvunnet, og et godt argument mot ønsket om slagsmål i norsk hockey – KHL-kampen mellom idiot og bunnlaget Vityaz og Avangard fredag (merk: rett fra dropp etter fem sekunder):

http://www.youtube.com/watch?v=BIOYHMZP_nI

 Vålerenga-trener Espen Shampo Knutsen hadde etter min oppfatning imidlertid helt rett da han etter kampen sa at Lørenskog ikke er i nærheten av å være et topplag.

Les VG Netts reportasje fra Vålerenga-Lørenskog:

http://www.vg.no/sport/ishockey/artikkel.php?artid=10012498 

Han kan selvsagt ha vært skuffet over sitt eget lag og tapet på straffeslag etter 3-3 i ordinær tid. Jeg  heller imidlertid til at det var snakk om en kjølig og skarp analyse.

 Knut Jørgen Stubdal, assisterende landslagskaptein og Shampos likemann i Vålerenga forrige sesong, mener Lørenskog kan ha funnet tilbake til rett spor.

Selv så jeg det samme jeg har sett, når jeg har sett Lørenskog tidligere denne sesongen.

Det henger ikke sammen som lag. Ikke i det hele tatt.

Shampo sa: Jeg er skuffet over Lørenskog.  De har mange bra spillere som jeg ikke ser der ute.

Det er en god sammenfatning av all den elendigheten Stubdal må rydde opp i, og som han kan få god hjelp til ved at en back og fire løpere kommende tirsdag (14.12) møter til oppladning med landslaget på Lørenskog , før avreise og mer trening og tre kamper (Østerrike, Slovenia og Ungarn) under landslagssjef Roy Johansen og hans assistent Stubdal  i Slovenia.

Mats Frøshaug er en gammel favoritt. Jeg kan derfor være litt farget av hans sterke debut i A-VM i 2008 når jeg nå hevder at han var den eneste av Lørenskogs landslagsspillere med speed. Den førte ikke til all verden. Men det var litt trøkk i skøytegåingen hans, og styringen til  2-1 (målgivende Anders Fredriksen) var av høy klasse.

Anders Fredriksen er nesten ikke til å kjenne igjen fra det han sto for som Vålerenga-spiller. Jeg tipper det er ham Shampo sikter til med ”det er mange bra spillere som jeg ikke ser der ute”. Han og Lars Erik Spets. Begge mangler timing; de er ikke der de burde være, hverken med eller uten puck. For Fredriksens del ser det ut til at årsaken er det fysiske. Han er ikke i form. Spets virker blottet for selvtillit. Og det er i tilfelle ganske alvorlig, hvis man skal knytte ”alvor” til sport. Lars Erik Spets har på sitt beste vært nettopp det – på sitt beste – fordi han åpenbart har fått selvtillit av å merke at han orker mer og rekker mer enn de fleste.

Nå har han mistet det siste og derfor svekkes stadig det første.

Broren Knut Henrik Spets holdt på med sine egne saker sist jeg så ham – det er ikke så lenge siden – og slik fortsatte han mot Vålerenga; med forsøk på marginale driblinger i midtsonen og på vei inn i offensiv sone.

Eerikki Koivu fikk pluss i margen av meg da han som Storhamar-spiller for to og et halvt år siden taklet Anders Fredriksen og Vålerenga ut av NM-semifinalen på Hamar. Nå treffer han ikke like godt i nærkampene. Det har helt sikkert med selvtillit og timing å gjøre.

Fysisk trening, timing, selvtillit.

Tre kjente og kjære stikkord for landslagstrener Roy Johansen – som han kommer til å hamre inn under landslagets samlingsdager fra 14. til 19. desember. Assistert av Knut Jørgen Stubdal.

# Knut Henrik Spets kan jo bare prøve seg med en mellom kølla og skøyta-dribling på en østerriker i den første kampen.

# Tre kamper på tre dager vil få opp dampen til Fredriksen og undertallspesialist Spets.

# Motstanderne vil ikke være kvikkere enn at ikke Koivu skulle få rikelig med anledninger til å finslipe nærkampteknikken.

Årets beste julepresang til Stubdal fra Johansen, med andre ord – uttaket av fem spillere fra sesongens største skuffelse,  Lørenskog.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Øystein Jarlsbo | desember 1, 2010  

LØRENSKOG – ET LUFTSLOTT?

 

Luftslottet som ble sprengt – kjøpelaget som gikk konk – oppkomlingen som gikk skoene av seg – landslagsspillerne som trodde de var bedre enn de er – og ble for grådige.

 

Det er lett å ty til kvikke karakteristikker på Lørenskogs bekostning.

På den annen side er det et faktum at et lag med fem-seks landslagsspillere og en drøss ganske bra utlendinger burde ligget i toppen av tabellen nå – etter halvspilt serie – og ikke på 6. plass, henholdsvis 16, 21 og 25 poeng bak topptrioen Stavanger. Vålerenga og Sparta.

Lars Erik Spets, Knut Henrik Spets, Anders Fredriksen, Teemu Kuusisto, Dan LaCouture, Tommy Jakobsen – ingen av dem har levert i henhold til det de koster private investorer: Rundt en halv million hver med stort og smått; lønn, bil, leilighet, bonuser (som det i og for seg ser ut til å bli lite av).

3-4 mot Rosenborg tirsdag var siste skudd for baugen.

Sportslig sett.

Da klubben glemte å betale noen tusenlapper og undertegne standardformularer for spilleroverganger, bekreftet den sitt amatørskap utenfor isen også. Det har gått litt for fort i svingene på Lørenskog, der oppkomlingen er plassert i sin godt skjulte ishall rett etter en avkjøring fra E6 mot Hamar.

Det er imidlertid ikke særlig overraskende at det ikke har gått på skinner. 

Uavhengig av om spillerne er dyre eller har anerkjente navn, vil det alltid ta tid å sette sammen et lag av nye spillere og ”gamle” spillere – på et sted uten erfaring med hva høye målsettinger innebærer av press innefra og utenfra.  Eksemplene på det er så mange at de ikke er verd å nevne (det tok ti år og kostet Stavangers rike onkler 30 millioner eller noe sånt å til slutt vinne NM-gull).

Men det er grunn til å lure på hva sportssjef Atle Olsen tenkte på da han – det må ha vært i et slags romantisk modus – valgte å satse på norske keepere til å redde det som måtte komme bak et kobbel fysisk sett ikke alt for robuste løperspillere, uten sterke defensive gener. Det samme gjelder i og for seg for backkorpset, og får Olsens keeperprinsipp til å virke dobbelt håpløst.

Nå er landslagskeeper Lars Haugen i Manglerud Star, på utlån fra Lørenskog i alle fall fram til overgangsvinduet stenger i slutten av januar.  Amerikaneren Jordan Parise er keeperen som skal redde sluttspillplassen og Lørenskog gjennom første runde av det (etter det kan som kjent alt skje). Så langt har han ikke klart å vise at han er i stand til det. Mot Rosenborg sto han over på grunn av en skade han pådro seg mot Lillehammer. Mot Stavanger torsdag bør han for trener Knut Jørgen Stubdals del – og hans være eller ikke være – være klar igjen.

 Tommy Lund holdt ikke akkurat mål mot Rosenborg: Fire baklengsmål på 17 skudd.

Men når alt dette er sagt:

Lørenskog fortjener mer honnør enn klubben og investorene har fått for å ha stukket fram haken. Vel har de gått på en durabelig teknisk knock out. Men den har antakelig – jeg vil si forhåpentlig – fått konkurrentene til å skjerpe seg. Ikke bare på banen i oppgjørene mot Lørenskog, men også med hensyn til å finne måter å skape interesse for sporten på. Sett utenfra har ikke viljen og evnen til det virket å være særlig sterk og utbredt i norsk hockey; Stjernen måtte sparke et par spillere og hjelpetreneren for to dager siden, Manglerud Star fortsetter med sine økonomiske tryllerier og på Jordal kan det se ut til at Vålerenga snart må ty til bestikkelser for å få tilskuere.

Under toppkampen mot Sparta tirsdag ble det solgt sure vafler – til å spy av, altså – og den kalde kaffen på pressetribunen gir ikke en umiddelbar følelse av innovasjon (for ikke å si renovasjon) i denne iPadens tidsalder.

Lørenskog gjør et tilsynelatende hederlig forsøk på å heve sportens anseelse et hakk eller to (i sportens kjerneområde, Oslo). Metodene kan diskuteres, men innsatsen er det vanskelig å kritisere dem for – bortsett fra den på isen.

Kort sagt: Det står og faller med spillerne.

Det gjør det alltid.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eldre innlegg »

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00