Hockeybloggen

NHL-sjef Gary Bettman vil ha mer av OL-kaka. Men han får ingen til å tro at Alexander Ovetsjkin (24) vil droppe OL på hjemmebane i Sotsji, hvis ikke Gerhard Heibergs IOC gir ham noen store stykker til.

Hockeypamper fra hele verden er samlet i Toronto.

Etter et par søvndyssende seminardager, ifølge rapportene, våknet imidlertid forsamlingen da Vancouvers OL-sjef John Furlong gikk på talerstolen og holdt et flammende innlegg – om hvor viktig det er at NHL sier ja til deltakelse også i neste OL.

I russiske Sotsji 2014.

Da Sidney Crosby scoret gullmålet i finalen mot USA, følte hver eneste kanadier at han eller hun hadde kølla på pucken som fikk vertsnasjonen til å gå av skaftet.

Det var magisk, sa Furlong.

Det motsatte vil bli tilfelle hvis ikke verdens beste spillere – det vil si NHL-spillere fra Canada, USA, Russland, Finland, Sverige, Tsjekkia, Slovakia, Norge (?) – kommer til Sotsji-OL om tre og et halvt år.

Fansen vil aldri akseptere det, sa Furlong.

Det lot ikke til å påvirke NHL-sjef Gary Bettman i særlig grad.

På vegne av de 30 NHL-klubbenes private eiere mener han at utbyttet fra Vancouver-OL sto et stykke tilbake å ønske med hensyn til både det ene og det andre.

Det dreier seg først og fremst om penger.

NHL-klubbene selger færre billetter etter OL-oppholdet.

NHL-klubbene taper penger på ikke å få vise IOC-rettighetsbelagte høydepunkter fra OL (med deres stjerner selvsagt) på TV, internett osv.

NHL-klubbene får ikke tilgang til sine egne spillere – verdsatt til 13 milliarder – og taper, taper, taper dollars på at de bokstavlig talt ikke får selge dem i klubbdrakten under OL.

Listen er mye lenger og blir ikke lystigere å lese av at IOC angivelig tjente 180 millioner på hockeyturneringen i Vancouver.

Men blir den ikke oppfylt får ikke NHL-stjernene fri av eierne/arbeidsgiverne sine til å delta i OL. Ifølge The Hockey News krever Bettman & co 620 millioner i “startpenger”. Hver gang.

For å understreke alvoret, hevder Bettman at de store TV-kanalene har sagt at de vil legge inn to bud til IOC på TV-rettighetene til OL: Et med, og et uten NHL-deltakelse.

Dét dreier seg om mye penger.

OL i Russland uten NHL-stjernene ville være som ski-VM i Holmenkollen uten Norges langrennsløpere og skihoppere (Kongen og media ville måtte klare seg med kombinert, med andre ord).

På den annen side er det lett å mistenke Bettman for å spille høyt.

Jeg mener han spiller alt for høyt.

NHL-stjernene synes OL er gøy.

 I tillegg kommer det faktum at Russland ikke synes det var så gøy å bli rundspilt av Canada i Vancouver og at Ovetsjkin & co mer enn noe annet vil ha revansj på hjemmebane, foran Putin og hele kostebinderiet at hockeygale politikere og notabiliteter og 150 millioner landsmenn.

Ovetsjkin er NHLs største stjerne, og drar han kan du være helt sikker på at resten følger etter bjellekua.

Det blir som hockeyhistoriker Igor Kuperman – som jeg forresten traff i Moskva allerede for 20 år siden – sier til avisen USA Today: De russiske spillerne tar straffen de måtte få “hvis NHL blir hjemme” og reiser til Sotsji. Og jeg blir ikke overrasket hvis noen tsjekkere og svensker henger seg på, sier Kuperman.

# Siste nytt fra hjemlige trakter: André Lysenstøen legger opp, Pål Grotnes er langtidsskadet og Ruben Smith skal spille for Rosenborg. Det betyr at landslagstrener Roy Johansen har et stort keeperproblem foran VM i Slovakia neste år. På den annen side er jo det ikke noe nytt.

 # Jeg så Sparta trene en time og 20 minutter i Sparta Amfi onsdag: Solid, selv om backene virket å være litt i tregeste laget – eller tregest i laget, for å si det slik.

 # Vålerenga får juling av svenskelagene i Europaligaen. 0-5 mot Färjestad hjemme på Jordal etter bare en halvtime, fikk meg til å skrive “sounds like the 80’s” på Twitter. Men Shampos unge lag (med et par gode nye utlendinger) blir neppe dårligere enn nummer tre i serien.

Vurdert til: av 201 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvis Anders Myrvold misliker at media blåser opp sakene der han havner i trøbbel på byen, har han bare en ting å gjøre: Han må holde seg hjemme fra byen.

For noen år siden var Norges tidligere landslagsback i ishockey nær ved å bli drept i forbindelse med en krangel på byen. Det skjedde natt til lille julaften. Myrvold fikk seg en på tygga og slo hodet i rennesteinen. Han måtte gjennom en lang rehabilitering og opptrening ved Sunnaas sykehus.

Siden har det innløpt tips til redaksjonene i aviser og TV om at han igjen skal ha vært i hardt vær på byen.

Flere ganger.

 Da det forelå en anmeldelse og siktelse dagen etter at han fylte 35 år 12. august, ble det en offentlig sak – blåst opp i mediene.

Selvfølgelig.

Fordi Anders Myrvold for 15 år siden fikk flere millioner for å undertegne sin første NHL-kontrakt.

Fordi Anders Myrvold debuterte for Colorado Avalanche i NHL som 20-åring.

Fordi han har spilt på landslaget, fordi han har spilt for 25 klubber; for Vålerenga og Mannheim og Fribourg og Boston Bruins og Detroit Red Wings, og fordi han har trent hardt og sportslig sett har tedd seg som en proff.

Og fordi Anders Myrvold har søkt oppmerksomhet ved hjelp av mediene.

Det er ikke noe galt i det. Mange idrettsutøvere gjør det.

Men da må du også finne deg i omtale av feilskjærene.

Anders Myrvold har hatt mange av dem. Det siste dreier seg om angivelige kølleslag mot en annen person og vold mot politiet, på restauranten Lorry rett ved hans leilighet i Oslo sentrum.

 Det kan være som Anders Myrvold mener: Et resultat av at det er lett å ta en som har vært ute i trøbbel før – en bad guy – og at det bare er tull. Hvorfor skulle han ha med seg en ishockeykølle på byen og hvorfor skulle han bli med politiet for noe han ikke har gjort?

Til VG søndag 15. august uttaler han også at han ikke kan skjønne hvorfor voldssiktelsen skal gå ut over topptrenerutdanningen hans i regi av Olympiatoppen.

Mandag 16. august skal han i møte med sin nye klubb Frisk Asker for å forklare seg.

Dette er runder han har vært med på før.

Historien gjentar seg med andre ord.

 Vil han at den ikke skal gjøre det, og han skal gis anledning til å bli trener og fullføre spillerkarrieren på anstendig vis, har han bare en ting å gjøre.

Det er å ikke love Frisk-ledelsen eller toppidrettssjef Jarle Aambø hos Olympiatoppen noe – men bare gjøre det:

Holde seg hjemme og borte fra byen; dra rett hjem etter trening, lese en bok, se på TV, ta fram Play Station, legge puslespill, besøke familien, plukke bær i skogen, vaske bilen, pugge pensum til toppidrettsutdanningen – men for all, all, all del ikke gå ut for å ta en øl, gå ut for å treffe kompiser på byen, gå ut et sted han vil bli gjenkjent av mer eller mindre edru folk.

Så enkelt er det, hvis han mener det er plagsomt å bli omtalt offentlig for ting som ikke passer med bildet av en seriøs idrettsmann.

Vurdert til: av 217 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det må ha vært en pine og plage – som ved tannverk – for Petter Thoresen å se sitt Stavanger tape den tredje NM-finalen slik det gjorde.

 Unggutten Magnus Lindahl (18, eks M/S) ble kåret til Stavangers beste etter 0-5. Det var helt greit.

Han gikk inn med nesa først, fikk skikkelig bank av Vålerengas Jonas Olsson på eksakt samme sted et par ganger (i vantet ved sekretariatet), og viste at han ville noe som det heter, om enn på egenhånd.

 I utgangspunktet skulle han imidlertid ikke hatt den.

Ikke i en NM-finale nummer tre.

 Antti Ore, Robert Bina, Mika Suoraniemi, Petteri Lotila, Juha Kaunismäki, Fredrik Sundin, Marius Trygg, VM-aktuelle Peter Lorentzen – det var selvsagt en av de mer navngjetne som skulle hatt den.

Martin Strandfeldt og Juha-Pekka Loikas kan tillegges.

Stavanger har dem i hopetall.

Men ingen fikk til noe, sammen, da de skulle følge opp den oppløftende kamp nummer en (4-5 tap i sudden sist onsdag på Jordal) og jubelen på hjemmebane lørdag (4-3 seier). De falt sammen som et korthus og da de fikk en sjanse – ved bra undertallspill og synsbedraget “vi er med i kampen” i første periode – var de ikke i stand til å ta den.

Martin Strandfeldt ble utvist, Christian Dahl Andersen var i motsetning til i de to første kampene helt usynlig, Marius Trygg torde ikke en gang skyte, og Lars Peder Nagel og Snorre Hallem falt som dominobrikker de også; ikke i nærheten av å gi valuta for pengene de er innkjøpt for.

Det var kjøpelagets forbannelse som åpenbarte seg.

Da det raknet, gikk det opp i sømmene så til de grader fordi de rette kulturbærerne – som Olympiatoppen hele tiden viser til og som har vist seg så viktige i all toppidrett – ikke fins eller maktet å ta tak da Stavanger begynte å vakle.

I disse fotballtider der alle ynder å sammenlikne alt og alle med Barcelona og Messi, var Stavanger svaret på Real Madrid mens Vålerenga var Barcelona. Like lite som jeg tror Ronaldo tar tak på lagets vegne i Madrid, virker det som om noen av de helt klart skikkelige individualistene i Stavanger er i stand til å få orden i garderoben og så på isen når det bærer mot stupet der borte i vest.

Det går rett…

Jo da, jo da – Vålerenga har Patrick DesRochers, Regan Kelly, Spets x 2 og Thoresen og Stephenson og Werner og Olsson. De er like lite alet opp på Jordal og i strøket der omkring som Mika Suoraniemi & Co i Oljebyen. Men de har likevel det Petter Thoresen gjerne skulle sett hans egne ha, og det han selv hadde og som var hans varemerke som spiller: Uansett hvor trått det måtte gå, er det æren som står på spill.

Og den står høyt.

 Går man ned, går man ned med æren i behold.

 Båret av kulturbærerne Lars Erik Lund (som i parentes bemerket må løfte seg et par hakk sportslig), Aleksander Nervik (Vålerengas nyttigste i NM-finalene?) og Anders Fredriksen (seriens beste norske klubbspiller?) – brakt videre til de nyankomne.

Som var de Barcelonas Puyol og Xavi.

Det gjorde ikke Stavanger på Jordal søndag.

De sank, æreløst.

Petter Thoresen fikk med seg fem OL som spiller og 96 offisielle landskamper. Han var ikke i toppform, hver gang. Men ikke pokker om han skulle gi fra seg plassen frivillig til noen andre, og ikke pokker om han skulle la seg herje med – uansett hva motstanderen måtte hete.

Nå kan han klandres for ikke å ha klart å prente den samme holdningen inn i Stavangers spillere i løpet av den sesongen han snart har vært der. Men det vil ikke jeg gjøre.

Alle spillerne må betegnes som profesjonelle, de får betalt for å spille og skal ikke behøve ytterligere motivasjon for å møte optimalt forberedt til en NM-finale.

Trenger de det, er de amatører.

Og da taper Stavanger finaleserien 1-4 i kamper.

Vurdert til: av 195 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da Vålerengas evige reservekeeper Tommy Lund tok sin patenterte rulle til ære for Klanen, sto noen håndfuller tilskuere igjen på tribunene – ikke stort flere enn da den første NM-finalen om kongepokalen startet.

Tilskuere: 2330.

Det er det offisielle antallet ifølge hockey.no sin nettjeneste pointstreak.com.

Hvem som har stått for dem tellingen, vet jeg ikke.

Men jeg vet at det er omtrent 3000 seter inne i Jordal Amfi. Og det satt ikke folk på tre fjerdedeler av dem onsdag 7. april under Vålerenga-Stavanger, den første hockeyfinalekampen i best av syv serien.

Det var The Usual Suspects; den vanlige gjengen som fylte det svarte feltet og delvis Klanens felt til venstre for pressetribunen – som også var tynt besatt.

Jeg tipper det var 1200 totalt.

Stemningen var deretter.

Dødt på tribunen, dødt på isen.

Ikke en NM-finale i hockey verdig.

Et storbylag mot et annet; hovedstadslaget mot laget til Norges oljeby.

Null lyd, null virak, null bråk og brak – bortsett fra en og annen rakett under taket og en halvfullt beger med cola på isen etter et Stavanger-mål.

Jeg fikk noen meldinger om at årsaken er for høy billettpris (230,-).

Andre mente best av syv kamper i kvartfinalen, semifinalen og finalen er seks kamper for mange. Det burde være best av fem.

 Folk i Oslo venter til den femte finalekampen før de kommer, det vil si tar turen til Jordal Amfi.

Etter kampen – som med spilleforlengelse og første målet vinner i seg selv var “finaledramatisk” – hørte jeg fra Vålerenga-hold at det aldri kommer mange for å se Vålerenga spille mot Stavanger.

At det er slik i fotball også.

Vålerenga-Viking på Ullevaal gir glisne tribuner.

En annen variant, som jeg ikke hørte men godt kan svelge, er at den første finalekampen gikk samtidig som Champions League på TV. Lite slår selvsagt Manchester United-Bayern München. Men jeg tror ikke helt på den forklaringen heller. Bare delvis. For jeg tror det har noe med saken å gjøre.

Dagens sportstilskuer søker bekvemmelighet.

Du må være hard core fan for å synes det er bekvemt å gå på Jordal Amfi, som er bygd til Oslo-OL 1952 og bortsett fra et tak og litt snekkerarbeid ikke er blitt gjenstand for særlig oppdatering og renovering siden det.

Jeg husker faren min sto på tribunen der på 1970-tallet. Det ville jeg rett og slett ikke tillatt ham i dag. Trappetrinnene er så høye og bratte at det, selv for en sprek 40-åring, innebærer høy risiko å skulle bevege seg opp og ned i dem. Et lite barn må bæres, en gammel mann likeså.

For å gjøre en lang liste over Jordal Amfis alle begredeligheter kort:

 Hjemmebanen til Norges beste hockeylag er et høl. Bokstavlig og billedlig talt. Den ligger i et hull og der er det selvsagt mørkt og ugjestmildt. På vei inn Galgeberg gruer du deg til den siste biten inn blindveien som ender i norsk hockeys hovedarena – som er 58 år gammel.

Det må Vålerenga gjøre noe med hvis de fortsatt vil være Norges beste lag.

De må bygge en ny moderne arena.

Fort.

Hvis Stavangers nye Oilers Arena nå snart står klar – og alt det vil medføre av rekruttering og økonomiske muskler – går Stavanger forbi Vålerenga (Rogalands Avis melder om skjær i sjøen og sedvanlig kommunal sendrektighet; vi bygger tolv fotballbinger og atten kunstgressbaner isteden).

Om Stavanger ikke gjør det allerede nå.

Christian Dahl Andersen & co kunne godt vunnet den første finalekampen på borteis. Ingen hadde protestert hvis det hadde skjedd. Trener Petter Thoresen har i løpet av en sesong, til forskjell fra tidligere trenere, klart å skape ett lag av teknisk skikkelige individualister som for eksempel Martin Strandfeldt og Fredrik Sundin.

Og så har han fått backen Robert Bina sånn på tampen.

Vålerenga forsøkte å takle ham ut av den første finalekampen. Suksessen var betinget. Men det kan være vellykket på sikt. Nå lot ikke Bina seg affisere. Han produserte ingen målpoeng, men mest fordi Vålerenga er flinkere enn andre lag rundt eget mål og egen keeper – som de er det rundt motstandermålet.

Det var der det ble avgjort.

Helt til slutt også.

Steffen Thoresen sto inne på forbudt område – i målgården til Antti Ore – da Mathias Trygg vippet inn 5-4 seks og et halvt minutt ut i spilleforlengelsen.

Petter Thoresen syntes ikke sønnens regelbrudd var så mye å snakke om. Han snakket imidlertid om at hans egen finske keeper Ore burde vært mer opptatt av å se etter pucken enn dommeren, for å fortelle ham at Steffen Thoresen forstyrret ham.

Det er det lett å være enig i.

Og det er kanskje akkurat der Stavanger taper finaleserien til slutt. Vålerengas keeper Patrick DesRochers er et knepp hvassere enn Antti Ore. Han viste svakhetstegn da Martin Strandfeldt skjøt Stavanger i ledelsen for første gang – 3-4 fem minutter før ordinær spilletids slutt – men mister ellers ikke fatningen og pucken av syne.

Jeg tror Vålerenga vinner NM-gull og finaleserien 4-3.

Er det ikke fullt på Jordal Amfi da de eventuelt gjør det for 27. gang mandag 19. april, anbefaler jeg riving samme kveld.

Vurdert til: av 195 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hockeysjef Roy Johansen fikk den OL-festen han trengte, men må slite med hodepine fram til VM om to måneder.

 Ishockeylandslaget hadde superrekka Patrick Thoresen, Tore Vikingstad og Per-Åge Skrøder fram til Morten Ask ble skadet en uke før OL i Vancouver. Da kom Martin Røymark inn i stedet for Skrøder, og Skrøder ble flyttet ned – inntil han ble skadet og forsvant allerede i første kamp mot Canada.

De nye rekkene fungerte dårlig alle sammen.

Helt til Johansen flytter Mats Zuccarello Aasen opp til Vikingstad og Thoresen i siste periode mot USA. Da hadde Norge en ny superrekke som var god nok til å spille ut både Sveits og Slovakia i de to neste kampene.

Hadde det ikke vært for en feig dommer og litt uflaks – som en underdog og et (antatt) litt dårligere lag gjerne har – ville Norge vært i OL-kvartfinale mot Sverige.

Du kan godt hevde at Norge ville vært der hvis Ole-Kristian Tollefsen ikke hadde pådratt seg matchstraff for den uvørne og unødvendige taklingen av Lubos Bartecko etter bare seks minutter mot Slovakia. Men det vil jeg tilbakevise. Slovakene gjorde 1-0 og 2-0 i løpet av fem minutter fem mot fire som følge av den fem minutter lange Tollefsen-utvisningen – og ble litt for arrogante etter det.

De seilte plutselig rundt på en skøyte – som noen av de norske spillerne uttrykte det etter kampen – og så hogg Thoresen & co (og ikke minst Anders Bastiansen – 3-3 ett tidels sekund før slutt 2. periode) til. Uten gratisåpningen for slovakene ville kampbildet neppe blitt som det ble; Slovakia ville vært mer skjerpet lengre – fordi de ikke ville ha ledet 2-0 så tidlig.

På den annen side er det uinteressant.

Ishockeylandslaget viste karakter av tidligere ukjent karakter og grep sjansen da den åpenbarte seg. Og ikke bare førsterekka. Mathis Olimb var med ett med, i motsetning til tidligere. Fjerderekka med Spets, Forsberg og Laumann Ylven løftet seg ytterligere, fra et fra før (Sveits-kampen) overraskende høyt nivå – ikke bare defensivt, men også offensivt.

Tommy Jakobsen gjorde det – selv om han fikk kjeft av Johansen på benken og Darren Pang på kanadisk TV var veldig opptatt av det – Jonas Holøs spilte sin beste kamp i OL og Mats Trygg var god (ikke som i 2008-VM, men det blir han aldri igjen).

Pål Grotnes veldig god.

Men nå er det slutt, og nå begynner det vanskelige for Roy Johansen – fram til VM starter 7. mai:

1) Hvem skal han vrake – for alle var ikke gode nok, og noen av dem har vært svake i to-tre mesterskap på rad.

2) Noen vil si at de ikke orker å holde på til VM og at OL er en ok avslutning på karrieren – kanskje først og fremst fordi de ikke vil få spille så mye likevel og har lyst til å bruke fridagene i mai andre steder enn i Mannheim.

3) Det er på tide å la yngre spillere få sjansen – fordi de er gode nok og fordi Roy Johansen bør akseptere og ta konsekvensen av at alder og nåværende spillerkvalitet tvinger fram et generasjonsskifte.

Spørsmålet er selvsagt om han vil det, nå når forbundet ikke har vært villig til å gi ham mer enn ett år forlengelse av kontrakten. Han vet hva han har, ikke så mye hva han får etter vesentlige utskiftninger.

Risikoen for VM-nedtur er ikke så stor med tilnærmet samme tropp som i OL, den vil være høy med et visst antall VM-debutanter. Hvorfor skulle Johansen være villig til å ta den høye risikoen når belønningen bare blir et lite hyggelig siste punkt på CV-en?

 Dessuten kan det se ut til at det ikke finnes spillere – for eksempel backer – som kan eller er i stand til å erstatte Tommy Jakobsen, Juha Kaunismäki og Lars Erik Lund.

To barnsfar Jakobsen (39) kan ha spilt sitt siste mesterskap i Vancouver fordi jeg tipper at han teller på knappene etter å ha satt verdensrekord i antall spilte internasjonale kamper – og har han talt lenge på knappene, kan tidspunktet for avskjed være det rette nå.

Kaunismäki fordi han ikke holder på toppnivå og kanskje ikke synes det er så moro å se alle kampene fra benken.

Lund fordi han er 35 og vil spille hvis han først skal være med til VM.

Men alle tre kan fortsatt komme til å bli tatt ut til mesterskapet i Tyskland.

Jakobsen fordi han er god nok og VM går på “hjemmebane” i Tyskland der han spilte ti år som proff.

Kaunismäki fordi han innfinner seg med rollen som reserve og Lund fordi han vil ha godt av et sluttspill fram til NM-finalen med Vålerenga og en lang oppkjøring til VM – som han ikke fikk foran OL.

Så kan Roy Johansen håpe at Alexander Bonsaksen får mer spilletid i Modo resten av sesongen. At han har fått lite av det, syntes i OL. Han var bedre – piggere – i VM-debuten i fjor.

På løpersiden mener jeg i alle fall Ken Andre Olimb og Andreas Martinsen må inn til VM.

Da må to ut.

I OL – som i VM i fjor – var Anders Bastiansen og Mads Hansen langt fra å spille opp mot sitt beste. Begge scoret et fint mål hver, Hansen i overtall – som ikke var noe å skryte av i OL – mot Sveits.

Bastiansen det i høyeste grad viktige 3-3 målet mot Slovakia.

Det er viktig å ha med spillere som kan score viktige mål, men også viktig at de som er med ser ut til å virkelig ville være med. Jeg synes hverken Hansen eller Bastiansen har vært av den sorten (tenk bare hvor god Bastiansen var i VM 2007 og 2008 og hvor usynlig han var i OL).

Hansen kan ha vært preget av ansiktsskaden og det faktum at han måtte spille med heldekkende visir i OL. Men han oppfylte heller ikke potensialet i VM i fjor – uten det.

Selv om han fikk my spilletid da.

Det fikk han i Vancouver også.

Skal Hansen spille VM, er det på sin plass å forlange det på forhånd umulige: at han må prestere bedre og produsere mer som takk for tilliten.

I OL hadde Mads Hansen (77,49) bare syv færre spilleminutter enn Mats Zuccarello Aasen (84,28) på fire kamper. Med det hadde Hansen fjerde mest istid av løperne. Anders Bastiansen hadde femte mest med 62,03.

# Thoresen mest (85,09) og Vikingstad tredje mest (82,44).

Hadde Morten Ask og Skrøder spilt ville de kanskje hatt mer enn Hansen/Bastiansen. På den annen side er det ikke sikkert Ask og Skrøder blir klare for VM på grunn av skadene, og da vil i utgangspunktet Johansen måtte støtte seg til Hansen og Bastiansen igjen.

I VM i fjor var jeg kritisk til Tore Vikingstad av samme grunner som jeg fortsatt er det til Mads Hansen og Anders Bastiansen. Etter de to første kampene i OL var jeg det fremdeles. Men så fikk han – og Patrick Thoresen – nesten bokstavlig talt et spark bak av sin nye rekkekamerat Zuccarello Aasen, og da så han seg liksom ikke tilbake.

Tre mål mot Sveits og ett mot Slovakia; Vikingstad var ikke til å kjenne igjen. Han strålte og jublet til og med etter å ha scoret. Han var rett og slett fornøyd, og nå skal VM avvikles rett utafor stuedøren hans i Tyskland. Jeg tror ikke det vil være nødvendig for Johansen å ty til så mange typer overtalelser som han pleier denne gangen.

Heller ikke når det gjelder resten.

VM er rett før fotball-VM og oppmerksomheten vil være så som så. Men mesterskapet er uansett et utstillingsvindu for spillerne.

Der kan Jonas Holøs bekrefte at han er god nok for NHL.

Mats Zuccarello Aasen også.

Mathis Olimb og Martin Røymark kan på sin side rette opp den noe svake inntrykket de etterlot i OL. På bakgrunn av Olimbs VM i 2008 og han og Røymarks halve sesong i Frölunda trodde jeg de skulle ha blitt litt mer modne (Olimb) og offensivt bedre (Røymark). Det har ikke skjedd.

Hvorfor vet jeg ikke.

Det blir opp til Roy Johansen å finne ut og rette opp til VM.

Til slutt en liten hyllest til Martin Laumann Ylven.

 Han spilte bare 20,34 minutter i løpet av fire OL-kamper – minst av løperne – men de utnyttet han på en godt synlig og veldig effektiv måte. Ikke dermed sagt at han burde fått mer istid og bør få det i VM. Mer for å påpeke at det er mange roller å fylle, og at Laumann Ylven oppfylte sin til fulle.

Vurdert til: av 196 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sidney Crosby var på isen ved de tre første baklengsmålene da Canada tapte 3-5 for USA. Det ser ikke bra ut, med tanke på kvartfinalen mot Alexander Ovetsjkin og Russland onsdag.

 For slik blir det.

Noen har begynt å bli så pessimistisk på vegne av OL-turneringens selvutnevnte gullfavoritt at de nå roper et varsku for Canadas motstander Tyskland i kvalifiseringskampen tirsdag ettermiddag lokal tid her i Vancouver.

Glem det.

 Canada vinner den kampen lett, og det kan tenkes at den kampen også vil gjøre Crosby & co godt. Det har Canadas alle NHL-superstjerner snakket som siden de startet turneringen med 8-0 over Norge.

 De trenger flere kamper sammen.

 Foran premeieren fikk de en økt sammen. Sist de var samlet – 40 kandidater i Calgary for et halvt år siden – var de sammen i to dager. De er superstjerner og er vant til raske skifter av spillersammensetninger og lagendringer, men det tar uansett litt tid før alt sitter – spesielt for Canada slik Canadas lag ser ut her.

Jeg mener spillerne offensivt er litt for like, og defensivt litt for ulike – og et par av backene for dårlige eller feil valg av manager Steve Yzerman, trener Mike Babcock og hele resten av Canadas coach-arsenal.

Chris Pronger (35) gjør alt enkelt, og jeg må innrømme at jeg har latt meg imponere av at han – store karen  (198 cm/97 kilo) – har klart overgangen til de nye reglene i NHL (og resten av verden) tilsynelatende greit – i Philadelphia Flyers. Her i OL-turneringen har stilen og tilnærmingen hans, for å si det slik, ikke fungert eller vært effektiv.

Det kom tydelig fram i kampen mot USA, der de amerikanske backene viste hvordan moderne backer skal se ut og opptre. Først og fremst ved Brian Rafalski (36); intens, kjapp i de første skjærene, effektiv i nærkampspillet, smidig, teknisk eminent på skøyter og i pasningsspillet.

Før de nye reglene som ikke tillater holdinger og hektinger og interference ble innført, hadde for øvrig Rafalski problemer med å få jobb i NHL. Han spilte blant annet i Sverige og Finland. Nå har han en femårs kontrakt verd 180 millioner i Detroit Red Wings.

Sammenliknet med Rafalski framstår Pronger som gammeldags. Det gjør også Canadas kaptein Scott Niedermayer (36). Begge spiller mye – og rasjonelt og “forsiktig” deretter – i sine klubblag. Her får de mindre istid og har ikke klart omstillingen til høyere intensitet og aggressivitet – som de må når minuttene blir færre og ikke minst motspillerne øker trykket over hele banen.

Det er et poeng Norges Tore Vikingstad ga meg da jeg møtte ham, Mats Zuccarello Aasen og Patrick Thoresen i deltakerlandsbyen mandag morgen – 16 timer etter USA-Canada.

Zuccarello Aasen mente kanadierne hadde sett litt “bekvemmelige” ut så langt.

Det er jeg også enig i; litt sloppy som det heter på engelsk, eller litt engstelige – eller presset som Thoresen påpekte.

Tar du en titt på USAs 5-3 mål er det lett å samtykke. Corey Perry var litt for rolig eller engstelig da han skulle klarere pucken foran sitt eget tomme mål – Martin Brodeur ut til fordel for en ekstra utespiller – da Ryan Kesler kastet seg fram som om det var det siste han skulle gjøre her i livet.

Og slo pucken i mål.

Til en sensasjon, tross alt.

USAs keeper Ryan Miller reddet 42 av 45 skudd.

Canada hadde fram til nå ikke tapt en OL-kamp mot USA siden 1960.

Det er 50 år.

Og Canada – alle drøyt 200 OL-deltakerne til vertsnasjonen – har hatt som motto foran dette OL “å eie pallen” (Own the Podium). Det likner mistenkelig på skøytelandslagets “tapetsere pallen” foran Torino-OL 2006.

 Alle vet hvordan det gikk.

Canada husker også hvordan det gikk da.

 Hockeylaget tapte 0-2 for Sveits – hvis keeper Martin Gerber reddet like mange som Miller her søndag kveld – og Canada røk ut for Russland med en veldig ung Alexander Ovetsjkin (da 20) i kvartfinalen.

Nå venter Ovetsjkin og Russland igjen.

For Canada vil OL være mislykket uten gull til hockeylaget. Det er offisielt uttalt. Det sier en del om hva som står på spill.

 Canada er på tynn is.

Av flere grunner enn backene nevnt tidligere.

Jeg synes løperne er for like.

De er nesten alle typiske målscorere.

Canada ser ut til å ha satset på at synet av dem – Crosby, Nash, Getzlaf, Perry, Heatley, Toews, Iginla, Marleau – skulle skremme vettet av alle. Det har virket motsatt. Det har satt en støkk i kanadierne selv å se at de ikke har klart å levere varene, som det heter.

Det er i det hele tatt paradoksalt og betegnende at backen Drew Doughty (20, Los Angeles Kings) – jo da, Crosby har vært god og Heatley og Nash – kanskje har vært Canadas beste spiller. Ekspertene trodde han skulle være reserve, selv om Babcock antydet noe annet, og nå har han sammen med Chicagos unge backer Duncan Keith (26) og Brent Seabrook (24) gjort seg veldig bemerket, i positiv forstand.

Med høy intensitet og aggressiv og smertelig effektiv stil (det var Doughty som taklet Per-Åge Skrøder ut av turneringen med et klokkeren treff i midtsonen i åpningskampen).

Canadas håp – mot Russland – ligger altså i å la være å bruke Pronger 16 minutter i hver kamp som hittil, og pøse på med den moderne typen.

Hvis ikke det skjer, kan det fort hende at bildet av Canada likner det fra fire år tilbake, da gamle og skadete stjerner måtte dra hjem med halen mellom bena – fire år etter gullet på amerikansk is i Salt Lake City 2002.

# Jeg tipper Babcock bestemmer seg for å bruke Roberto Luongo (30) i mål igjen, istedenfor Brodeur.

# Jeg tipper han gir beskjed om litt mindre fiksfakserier a la Getzlaf, takk.

# Jeg tipper at Russlands superrekke med Ovetsjkin, Evgenij Malkin og Alexander Semin blir for sterk uansett.

Vurdert til: av 195 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå er den her: norsk ishockeys største sjanse til å vise seg fram. Det er om å gjøre at spillerne er klar over det, og vet å gripe den.

 Alle som taler andre idretter enn fotballens sak, vil i desperasjon ofte bruke argumentet om at nettopp den – fotballen – får så alt for stor oppmerksomhet. Da pleier jeg si at vi kan fortsette diskusjonen, hvis det argumentet ikke blir brukt.

Norsk ishockey er en av dem som ikke er som norsk fotball.

Den kan ikke leve lenge på gamle meritter eller høydepunkter.

Drillo & co har levd høyt og lenge på noe de gjorde for 15-20 år siden. Hockeylandslaget huskes kanskje til i dag – søndag -  for at det i går – lørdag – spilte uavgjort mot et av verdens beste ishockeylandslag (Sveits er ranket syv i verden) i ordinær spilletid, og tapte temmelig urettferdig i forlenget spilletid.

For hvem husker at ishockeylandslaget spilte uavgjort mot Finland (i ordinær tid) og slo Tyskland i VM for to år siden, og gikk til kvartfinalen i kanadiske Halifax?

Noen husker det kanskje. Men det ga ikke særlig – om noen – uttelling for norsk ishockey. Hverken hva popularitet angår, eller på bankkontoen.

Norsk ishockey er fortsatt norsk idretts fattige lus (sammen med alt for mange andre) og den må kjempe for sine 15 sekunder of fame hvert eneste minutt – selv om det er landets nest mest populære publikumsidrett (det er også et dødfødt argument; det har jo ikke vært til hjelp, det heller).

Nå våger jeg imidlertid å si at det store sjansen er her.

Til å skape seg et navn.

Til å få folk flest til å fatte interesse, sånn over det ganske land.

Til å få for eksempel Dnbnor til å gi bort sponsorpengene sine til norsk hockeyungdom framfor svensk.

Den er her nå til tirsdag. I Vancouver. I et OL der ishockeyturneringen overgår alt hva (internasjonal) media og publikumsinteresse angår. I Canada Hockey Place, i verdens mest hockeygale og nest største land (de største avisene skriver om kvinnehockey på lederplass her) –  foran 20 000 tilskuere (det er det hver gang, tre ganger om dagen).

Norges ishockeylandslag mot en nasjon som er “fullstappet”  (trener Roy Johansens ord) av NHL-stjerner.

Det er akkurat nå – når jeg sitter og ser Latvia mot Slovakia (for et lag!) – ikke klart hvem det blir. Men det er altså snakk om en kamp om retten til å spille kvartfinale i OL.

Det kan bli mot Russland, det kan bli mot USA, Canada, Finland – og for all del: Sverige.

Nei, nei, nei – Norges ishockeylandslag kommer aldri i livet ditt til å vinne den kampen.

Men Norge har et godt nok lag til å spille så bra, underholdende og frekt mot det – Russland eller Tsjekkia eller Canada – at det vil bli lagt merke til og skrevet om.

Ja, og hvis Norge skulle vinne den kampen – da kan jeg nevne at kanadisk media stadig skriver og snakker om Canadas 0-2 for Sveits i Torino-OL for fire år siden.

Sveitsisk hockey har en høy stjerne – og en del NHL-spillere – her i hockeyens hjemland nettopp på grunn av den seieren.

Et annet eksempel: Norges Mats Zuccarello Aasen (22) omtales allerede som en som kan spille i NHL, etter å ha syntes i kampene mot Canada (0-8) og USA (1-6).

 Avisen Toronto Stars kommentator Damien Cox twitrer blant annet (takk til Fredrik Olasveengen for tipset):

 “Norwegians applauding the fans as they skate off the ice. My new favourite hockey team. Vikingstad, Zuccarello and the boys”.

 ”This little Norwegian Aasen Mats Zuccarello is a treat to watch. Could skate all day”.

  NHL er alles drøm her borte. Spillerne er superhelter, den største stjernen gjennom alle tider – Wayne Gretzky (han tente OL-ilden) – en slags gud.

På vei til ishallen her om dagen passert jeg et ungt kanadisk par. Han sa at han hadde SETT Gretzky dagen før. Kjæresten hans trodde ham ikke: Gretzky? Wayne Gretzky (faren hans Walter er også nasjonalhelt)? Hvor? Når? Are you sure?

Mats Zuccarello Aasen kan altså spille seg til NHL-kontrakt. Det kan sikkert også Patrick Thoresen igjen – kanadiske hockeybloggere mener det bare er snakk om tid – og Jonas Holøs er jo allerede tinget på av Colorado Avalanche.

Trener Roy Johansen kan på sin side bli genierklært, ut over hyllesten han fikk av Sveits’ tyskkanadiske trener Ralph Krueger på den internasjonale pressekonferansen etter kampen lørdag.

Det er opp til spillerne hans.

Det også.

Vurdert til: av 195 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter Sveits kan Russland og Alexander Ovetsjkin bli neste motstander for Norge og Mats Zuccarello Aasen.

 Jeg nevnte Mats Zuccarello Aasen (22) innledningsvis fordi jeg tror han kan bli veldig avgjørende mot Sveits (21.00 norsk tid lørdag).

På mange måter.

1) For at Norges desidert beste offensive duo, Patrick Thoresen og Tore Vikingstad, skal kunne være nettopp dét mot Sveits – sjanseskapende og målscorende – er de avhengig av at Roy Johansen plasserer Mats Zuccarello Aasen ved siden av dem i samme rekke.

Det gjorde han mot slutten mot USA.

- Det var et bra trekk av Roy, sa Thoresen til meg etter kampen.

Da klarte plutselig Thoresen og Vikingstad å ta seg ut av egen sone, og inn i USAs. Inntil da – sammen med Martin Røymark – hadde de faktisk talt ikke kommet noen vei.

Ikke dermed sagt at det var Røymarks skyld. Roy Johansen så for seg at hans sterke skøytegåing skulle skape defensiv trygghet og plass offensivt for Thoresen og Vikingstad.

Det fungerte ikke.

Fordi Canada og USA individuelt og taktisk kollektivt sett var alt for gode.

 De fikk ikke tak i pucken og da de gjorde det var det umulig å få den i riktig retning – og ikke minst ut av egen sone.

Det er Mats Zuccarello Aasen veldig god til.

Han kan få tak i pucken, og han er god til å få den ut av sonen – og til å spille fri medspillerne på passe frekt og overraskende vis.

Han spilte fram Jonas Andersen to ganger mot USA, første gang allerede etter 40 sekunder.  Andre gang etter 12 minutter. Andersen så god ut begge ganger, fordi Zuccarello gjorde ham god – inntil Andersen misset alene med Ryan Miller.

Da så Andersen ikke så bra ut, på dette nivået.

I Norge ville han sett veldig god ut, fordi han etter all sannsynlighet hadde gjort mål – på det nivået.

2) I overtall – i Morten Ask sitt skadefravær – vil Mats Zuccarello Aasen også få mer spilletid enn han har vært vant til fra to foregående VM for Norge.

Det er bra, fordi han er best der også – slik han har sett ut hittil.

Da gjenstår avslutningene.

Mot Sveits’ keeper Jonas Hiller. Det er å håpe at Anaheim Ducks førstevalg er litt mindre suveren enn mot Canada (2-3 etter straffeslagkonkurranse).

Hvorfor kunne i det minste ikke Norge hatt en keeper som hadde rukket Hiller til knærne?

Jeg har tatt opp det norske backproblemet et par ganger under OL, fordi jeg synes alt snakket om keeperproblemet har overskygget det faktum at norsk hockey ikke makter å få fram en eneste – nesten – back som holder mål internasjonalt.

Men nå er det på tide å ta fatt i keeperproblematikken igjen.

Det må være noe dundrende galt med den delen av spillerutviklingen i Norge når den beste keeperen i landet som er norsk er så uendelig mye dårligere enn keeperne til alle andre nasjoner i denne OL-turneringen.

Pål Grotnes i all ære.

 Han er bedre nå enn i VM i fjor. Men han slipper returer som han alltid har gjort – rett ut i banen foran seg – og kraften/styrken i bevegeligheten hans mot stolpene er ikke patent, spesielt som kampen lider.

Og bakom kommer ingenting.

Grotnes fyller 33 om tre uker og han holder ikke til han er 37 (snart 38), som Canadas Martin Brodeur.

Hvis Norge skulle slå Sveits lørdag kveld, har kampen sett slik ut:

# Fem norske spillere tar oppstilling i midtsonen for å stoppe Sveits’ angrepsfart. For å få til det, må Norge da først ha lagt pucken dypt, dypt ned i motstandersonen.

# Når så Sveits i mangel av alternativer legger pucken dypt ned i den norske sonen, må det skje noe fort – fra norsk side. Backene må reagere kjapt og klokt – det siste betyr: Kline pucken av all kraft tilbake der den kom fra, langs vantet – der en medspiller er klar til å kippe den ut i midtsonen.

Det høres kjedelig ut, og det blir kjedelig.

Men det er den eneste måten å vinne på.

Og den eneste måten å unngå Russland, Finland, Sverige, Tsjekkia eller USA på i den ene påfølgende kampen om retten til å spille kvartfinale – slik de tre tabellene ser ut nå, før supersøndag med Tsjekkia-Russland (som mistet to poeng mot Slovakia), USA-Canada (som mistet ett mot Sveits) og Finland-Sverige (som gjorde 4-2 (Daniel Alfredsson) i siste sekund mot Hviterussland).

 Personlig ville jeg gjerne sett Norge-Russland.

Alexander Ovetsjkin én gang mot Norge – den eneste gangen i hockeyhistorien, kanskje.

For øvrig har Wayne Gretzky tro på Tsjekkia.

Etter å ha sett Jaromir Jagr (38) mot Slovakia, er det lett å samtykke.

Vurdert til: av 196 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Brødre er ofte ganske like, men Søta Bror er veldig ulik sin norske hockey-lillebror. Ikke minst når det gjelder evnen til å fostre backer. Kunne Norge fått låne en eller to – i alle fall til over OL?

Niklas Kronwall for eksempel?

Eller hva med backkompisen hans fra Detroit Red Wings, Nicklas Lidström?

Jeg så Sverige mot Tyskland kvelden før Norge-USA torsdag.

 Det er synd å si at tyskernes backer – Christian Ehrhoff  (Vancouver Canucks) for eksempel – er dårlige. Sveriges var bare så mye bedre; bevegelige, kloke, store, effektive, kvikke, skuddsterke – ja, du skjønner?

 Okei, Sveriges befolkning er dobbelt så stor som Norges og de har over 300 ishaller mot Norges litt over 30. Men hvorfor i all verden er det kul umulig å få fram én skikkelig god back i norsk ishockey, for eksempel av samme kaliber som Sveriges Magnus Johansson?

Ole Kristian Tollefsen har spilt tre sesonger i NHL.

Mats Trygg var det NHL-klasse på i Halifax-VM for to år siden og Jonas Holøs spiller antakelig i NHL en gang. Men de har et stykke igjen til Johanssons klasse.

 Johansson (36) har du antakelig ikke har hørt så mye om.

 Han spiller for Linköping sammen med Norges Martin Laumann Ylven (21). Han er ikke stor – 178 cm/82 kilo – og litt lik  (ikke størrelsesmessig) Jonas Holøs, bare enda litt kvikkere både i steget og skuddavløsningen (neida, Holøs er ikke mye dårligere, men jeg snakker her om det lille som skiller – og Holøs er tross alt Norges beste back, Johansson kanskje Sveriges dårligste i OL, for å si det slik).

Og pasningsspillet; pasningene er sveipende myke som smør.

 Johansson har prøvd seg litt i NHL, men ikke vært bedre enn (større enn?) at han har måttet ta til takke med Sveits, Russland og Sverige for det meste.

 Tilbake til spørsmålet: Hvorfor får ikke norsk hockey fram backer av tilnærmet kvalitet?

 Mangel på tålmodighet og kunnskap?

 I eliteserien i Norge er de beste backene hentet fra utlandet: halvdårlige i den store sammenhengen, men ganske overlegne i denne.

 Kanskje har ikke trenerne i yngre årsklasser øye for hva som kan bli en god back, kanskje er det ikke så moro å ha det – kanskje er det mer moro å dyrke den lille dribleren som scorer hundre mål i 12 års alderen?

 Mens du lurer på det, kan du titte litt på et forslag til pauseunderholdning i Sparta Amfi:

  http://nbcsports.msnbc.com/id/34960888/ns/sports-nhl/displaymode/1247/?beginSlide=1

 Litt mer om kvinner, før jeg går videre: Canada-Sverige 13-1 i OL-turneringen.

Sverige er regnet som best bak Canada og USA, Damkronorna går for bronse – og da kan man lure på hvorfor kvinnehopp ikke har fått innpass i OL. For øvrig ryktes det at kvinnehockey er på vei ut. Det kan være like bra, slik det ser ut nå.

 18-0 (Canada-Slovakia) og så videre er neppe bra reklame for IOC eller det internasjonale hockeyforbundet.

Inn med hopp i Sotsji, ut med hockey!

Norges trener Roy Johansen sier at spillerne hans må bli flinkere til å få pucken dypt ned i USAs sone i kampen torsdag ettermiddag her i Vancouver. Mot Canada sviktet det på det punktet. Kanadierne fikk lov til vende spillet hurtig fordi Norges spillere ville drible eller holde på pucken i stedet for å spille den kjapt og dypt i banens lengderetning.

 Pussig eller interessant nok bemerket Marit Breivik – håndballtreneren – dette da jeg sammen med henne så Norge trene foran Canada-kampen.

 Og så må de norske backene få hjelp til å hente ut pucken og vende opp med den fra egen sone. Hvis ikke de får det, vil USAs tunge løpere straffe dem umiddelbart. David Backes (25) for eksempel: 191 centimeter høy og 101 kilo tung. Så ham mot Sveits. Han fikk en kølle i ansiktet i første bytt og blødde som en gris omtrent resten av kampen. Men det lot bare til å gi ham enda mer – ooops – blod på tann.

Men det er den lette du bør legge merke til på USA: Nummer 88 Patrick Kane, 178 cm og kun 81 kilo. Han tar igjen alt det tapte ved spilleforståelse.

 Litt som Mats Zuccarello Aasen.

 Med Morten Ask og Per Åge Skrøder ute av OL-turneringen vil Modos norske toppscorer få enda mer spilletid i overtall. Det tror jeg kan være bra, for ham og Norge. I to foregående VM-turneringer har han muligens lidd under for lite spilletid i fem mot fire og fem mot tre; han har liksom skullet ta igjen det tapte i fem mot fem og har overarbeidet.

Men det er bare kanskje.

Jeg tror Zuccarello Aasen (22) er en mye mer moden og sterkere spiller nå enn han har vært for Norge i to tidligere mesterskap.

 # Norge kan ikke hente inn en ny løperspiller for å erstatte Per Åge Skrøder. Særegne OL-regler stopper det. Jonas Andersen erstattet Morten Ask, men det kunne han gjøre fordi Ask ble skadet før turneringen startet. Da Skrøder ble ankelskadet i andre periode mot Canada, var det for sent.

Til slutt en liten hyllest til Finlands Teemu Selänne (snart 40). Med en målgivende pasning i Finlands 5-1 seier over Hviterussland er han nå oppe i 36 målpoeng (20 mål/16 assist) – det er OL-rekord – i sitt femte OL (like mange som faren til Patrick Thoresen (26), Stavanger-trener Petter (48)).

Helt til slutt: Er Peter Forsberg ferdig som spiller på aller høyeste internasjonale nivå? Nei, nei, nei. Mot Tyskland var han veldig god offensivt i rekke med Henrik Zetterberg (29) Detroit Red Wings) og Patric Hörnqvist (23, Nashville Predators).

Forresten: Det må ikke bli nye åtte baklengs mot USA – og null forover – fordi elendig målforskjell kan innebære en alt for god motstander i den ene kampen om kvartfinale.

For eksempel Slovakia.

Vurdert til: av 199 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er vanskelig å komme fra at 0-8 ikke ser pent ut. Men det ser ikke så ille ut for ishockeylandslaget – med hensyn til målet om kvartfinale.

# Med Ole Kristian Tollefsen på plass til kampen mot USA får Norge en bedre balansert backoppsetning.

# Pål Grotnes er ikke en keeper i verdensklasse. Men har han ork, er han god nok til å skape litt trøbbel for Sveits og nok trøbbel for motstanderen i den ene kampen om kvartfinale.

# Med Tore Vikingstad og Mats Zuccarello Aasen i samme stil som i går, kan Roy Johansen være trygg på at han har et bra spill i overtall.

# Patrick Thoresen var ikke spesielt god mot Canada. Men det er ingen grunn til å tro at han ikke vil være det når det virkelig teller.

Det er selvsagt noen skjær i sjøen også:

Hvor alvorlig er ankelskaden Per Åge Skrøder pådro seg da han ble most i vantet i midtsonen av Drew Doughty i 2. periode?

Orker Jonas Holøs og Mats Trygg, som spilte nesten halve kampen mot Canada, det hardkjøret Roy Johansen utsetter dem for?

Men først av alt:

Jeg tror alle 20 000 tilskuerne i Canada Hockey Place – med unntak av fem i lusekofter med norske flagg – hadde røde eller hvite Canada-drakter på seg. To timer før kampen var køene utenfor hallen flere hundre meter lange, selv om alle for lengst hadde kjøpt billett.

Det var nå OL skulle begynne.

 Det er blitt sagt på TV og skrevet i avisene her helt siden åpningsseremonien sist fredag: Det var med Canada mot Norge i hockey at OL virkelig startet; endelig kom NHL-stjernene til byen.

They’re coming home – og den hjemkomsten var til å få gåsehud av.

Go Canada Go!

Virket de norske spillerne starstruck – som det heter på engelsk – allerede under oppvarmingen?

Nei, det så ikke slik ut (bortsett fra manager Petter Salsten som dro fram fotoapparatet halvveis i første periode: fanget opp og vist på storskjermen).

 Da kampen begynte så det imidlertid slik ut med en gang.

Midtsonen var vid åpen og Canada var inne i Norges sone på en, to tre.

På den annen side var det ikke noe annet å vente.

 Norge er en kuriositet i den store hockeyverden. Før kampen lurte en TV-reporter som skal intervjue keeper Pål Grotnes foran kampen mot USA torsdag på om han kunne ta med seg leverpostei, brunost og kaviar til intervjuet.

Moro med Norge, liksom.

Men så virket det som om Canada ikke hadde lyst til å ofre så mye for å få det gøy. En og annen takling, en og annen ufin nærkamp (Tommy Jakobsen fikk en albue bak eget mål som dommeren godt kunne sett). Sidney Crosby & co skjøt 14 skudd i første periode, mot Norges fire mot Vancouver Canucks’ keeper Roberto Luongo (Luuuuuu skrek 20 000) – men ingen av dem var spesielt skumle; fra dårlige vinkler og ingen kanadiske spillere gikk veldig gjerne inn foran Grotnes for å skjerme ham slik at han ikke skulle se utgangen av skuddet.

Kampbildet i første periode var ganske likt det for to år siden i Halifax-VM da Canadas Rick Nash scoret Canadas seiersmål 2-1 først fire minutter før slutt.

Eneste lille forskjellen, kanskje, var at Norge ikke hadde kvaliteter til å skape noe som helst denne gangen. Patrick Thoresen fikk lov til å være småfrekk et par ganger, Skrøder var der han skal være - omtrent inne i mål - og pucken spratt rundt Luongo et par ganger.

Det kunne se skummelt ut, med norske øyne.

Men det var det ikke, og muligens var det dumt – for Norges del – at Canada ikke klarte score i 1. periode. 0-0 var svært flatterende for Norge, og føltes antakelig flaut for Canada. 

Da Jarome Iginla på pasning fra Crosby gjorde 1-0 to og et halvt minutt ut i andre periode, sto Rick Nash rett foran Pål Grotnes. Rett før smalt pucken i venstre stolpe bak ham. Kanonaden hadde startet. Den skulle bare øke i styrke.

Det var ventet.

Canada kom til kampen med en trening sammen. Den ble riktignok overført direkte på kanadisk TV, men de trengte selvsagt en periode for liksom å komme inn i det.

Dany Heatley styrte inn 2-0 to minutter etter det første fra en posisjon rett foran Grotnes.

Han fikk stå der helt alene. Full forvirring rundt Grotnes. Det liknet på VM i Sveits i fjor.

Det kan det ikke gjøre for mange ganger her i OL: Backene søker for mye mot pucken, og løperne som da skal tre støttende til (som Vikingstad ved dette målet), gjør det samme.

0-3 var også slik.

Mats Trygg kom på etterskudd, samtidig som Grotnes heller ikke var med. Ingen var med: Canada spilte i undertall!

Resten kan i og for seg forbigås i stillhet. Som Patrick Thoresen sa det etterpå: Når det drar i vei, ser du virkelig hvor stor forskjell det er på lagene.

Den forskjellen kan også bli stor mot USA. Skal jeg være ærlig, frykter jeg den kampen mer enn denne mot Canada. Norge-USA har aldri vært en god kombinasjon, sett med norske øyne. Du må i alle fall et stykke tilbake i tid.

 Og det er jo liten trøst.

Men for all del.

Svenske TV-kommentatorer mente i natt at Modos toppscorer Mats Zuccarello Aasen (22) er moden for NHL. Jeg synes i alle fall han var mye bedre nå enn han har vært i to VM-turneringer for Norge, i Halifax og Sveits i fjor. Han spiller på små marginer, men nå var de på hans side. Og han virker sterkere rundt pucken. Det er kanskje det viktigste. Det betyr at han ikke mister den der han absolutt ikke må miste den.

Det er sånne saker – som for eksempel at Martin Røymark gjorde en god kamp og at Mathis Olimb forhåpentligvis har mer å gå på – som får meg til å tro at det kan bli en bra turnering for Norge. Det vil si kvartfinale eller “nesten” kvartfinale.

 # Sveits-USA  (1-3) før Canada-Norge var en veldig bra kamp. Tette og harde nærkamper, kvikke avslutninger, full fart MOT motstandermålet. Men Sveits ble først gode da USA sluttet å være det. USA vant skuddstatistikken 14-4 i andre periode og ledet 3-0 da Sveits reduserte.

# Jonas Hiller (Anaheim Ducks, NHL) i Sveits’ mål var selvsagt veldig god. Ryan Miller (Buffalo Sabres) i USAs mål tabbet seg ut på baklengsmålet – slo den nærmest inn i eget mål.

# Sveits har tre-fire, kanskje fem-seks klassespillere, blant andre backen Mark Streit (New York Islanders, NHL) og løperen Romano Lemm (Lugano, Sveits).

# Russland er i lekehumør (så dem mot Latvia i natt). Bra Norge ikke møtte dem i åpningskampen.

Vurdert til: av 197 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende