Hockeybloggen

Norsk hockey prøver å tilpasse seg den internasjonale. Enda en gang er den for sent ute, og enda en gang vil det derfor bli en lidelse å se landslaget i starten av et mesterskap – denne gangen OL for første gang på 16 år.

- Innebandy, sa Stjernens Anders Myrvold til TV2 etter å ha blitt plassert i utvisningsboksen på Jordal tirsdag – sammen med en haug andre med og motspillere fra Vålerenga som heller ikke klarte å tilpasse seg dommerens nye bedømningsnivå.

Det er gammelt nytt.

Du har hørt og sett det før.

Det er historien om høna og egget.

Det er historien om dårlige hockeyspillere.

Det er historien om dårlige unnskyldninger.

Det er historien om en varslet katastrofe.

Gang på gang har Norges ishockeyforbund – som vel å merke ER klubbene – forsøkt å innføre regeltolkninger som samsvarer med de internasjonale. Forbundet har med andre ord forsøkt å forberede spillerne på det som venter dem internasjonalt, i junior-VM og A-VM for A-landslaget. Der havner de i utvisningsboksen ved den minste berøring av motspiller med kølla, eller for den minste antydning til interference – det vil si å hindre en motstander som ikke har pucken.

Norske spillere hogger og slår med kølla, og takler motspillere som ikke har pucken. Slik taper Norge kamper i mesterskap, slik forblir de svake teknisk og taktisk.

Det går fort i glemmeboka.

 Argumentet “det er jo hockey” (ikke innebandy) vinner fram, selv om det ikke er sant. Det norske spillere nasjonalt og dermed internasjonalt står for, er ikke hockey. Det er en avart av hockey, den norske varianten. Den spilles ikke av de beste og de som bestemmer – det internasjonale forbundet og NHL – bryr seg selvsagt lite eller ingenting om norske protester.

Slik de kommer til uttrykk når Norges spillere blir idømt to minutters utvisninger på rekke og rad, for eksempel i A-VM i Sveits nå sist – og slik det sikkert blir i åpningskampene mot Canada, USA og Sveits i Vancouver-OL om fem uker.

Så kan man spørre hvorfor det blir slik, all den tid tre firedeler av landslagsspillerne spiller i utenlandske ligaer – og bare fire utespillere på OL-laget til daglig spiller i den norske toppserien.

De som kommer fra Elitserien i Sverige og DEL i Tyskland burde da ikke ha noen problemer med det “strenge” bedømningsnivået internasjonalt, fordi det burde være det samme som de er vant til?

Det kan ha å gjøre med at de individuelt er for dårlig, og at denne svakheten blir “skjult” blant bedre medspillere i klubblaget og det faktum at nivået tross alt er lavere nasjonalt i Sverige og Tyskland enn internasjonalt i møte med verdens beste landslag – og at Norges stil mot de beste på en måte framtvinger frustrasjon og dårlige valg (les utvisninger).

Skulle dette være riktige forklaringer, er de imidlertid til liten hjelp. Like liten som alle klagemål fra trenere og spillere nå som mener at forbundet burde vært på banen med regelskjerpingen før sesongen og at dommerne ikke følger en og samme (strenge) linje.

Statistikk og historien viser uansett at Norges ishockeylandslag ikke kan ta seg råd til å sitte ett eneste minutt i utvisningsboksen i Vancouver, hvis målet om kvartfinale skal nås – og hvis katastroferesultater mot Canada og USA (se opp for amerikanerne, den kampen kan bli pokker så guffen med tanke på nettopp dette temaet) skal unngås.

Og mens jeg ennå er inne på det: Laget som spiller mest “innebandy” i OL, vinner gull til slutt. Jeg tipper det blir Canada (men håper Russland fordi de spiller den kuleste hockeyen) fordi de har spillerne som har klart å tilpasse seg det nye bedømningsnivået best.

Vurdert til: av 1106 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sparta har det beste hjemmebanen, den sunneste økonomien og mange av de beste spillerne – men spiller ikke til gull i Hockeytown.

Tap 2-3 for Stavanger i Sparta Amfi er i utgangspunktet ikke all verden å gremme seg over.

Men det er måten det skjedde på.

Jonas Andersen og resten av de blå ble regelrett kjørt i senk av Lars Peder Nagel & Co i den TV 2 Sport sendte kampen tirsdag.

Fullstendig i første periode, slik jeg så det fra min presseplass.

Stykkevis og delt etter at Stavanger hadde gjort 2-0 etter tolv minutter.

Mest betegnede og påfallende var akkurat det målet.

Spartas vanligvis eminente offensive back Jonas Elofsson surret seg bort i fiksfakserier på vei ut av egen sone – i overtallspill fem mot fire – ga bort pucken til Nagel, som spilte fram Håvard Borhaug.

Han scoret enkelt. Spartas keeper Phil Osaer så heller ikke da – som ved 0-1 – særlig patent ut.

Etter kampen sa Jonas Andersen til meg at “vi slipper inn for mange tullete mål”. Han sa også at det virker som om Sparta-spillerne er usikre på hvordan de skal opptre. De må opp mange hakk for å slå Lillehammer borte torsdag 8. oktober – før den neste hjemmekampen i Sarpsborg, også kjent som Hockeytown, mot Vålerenga tre dager senere.

Trener Sjur Robert Nilsen sa at laget hans i første periode tapte elleve av ti situasjoner. Han sa også at det er hans ansvar at spillerne ikke var klare.

Det har han i og for seg rett i.

På den annen side er det nødvendig for Sparta-spillerne å se bak Nilsens beskyttertrang.

Gjør de det, oppdager de antakelig at de er langt unna å gjøre det som må til for å vinne. Det ser ut til å ha sneket seg inn en porsjon bedagelighet hos den regjerende seriemesteren, som selvsagt skulle ha vunnet flere enn tre av seks seriekamper så langt.

 Det er grunn til å rope varsku når ikke Niklas Roest går inn i hver nærkamp som om den skulle være den siste, og motspillerne ikke blir grenseløst irritert hver gang “pesten fra Manglerud” er på isen. Greit nok at Jonas Andersen tar en sving for mye på en stor åpen isflate (noe han faktisk ikke gjorde i særlig grad mot Stavanger, snarere tvert imot) – men de som får betalt for å drive med bøll, må se til å drive med bøll – hvis Sparta skal komme tilbake på vinnersporet.

Cato Cocozza prøvde å gå foran med et godt eksempel da han gikk litt bananas nesten halvveis i kampen mot Stavanger.

Men det var åpenbart ikke nok til å få i gang resten av Sparta.

Litt, men på langt nær nok.

Henrik Malmström scoret sitt første mål for sesongen da han reduserte til 1-2 og Petter Witnes’ 2-2 i overtall var en håndleddsperle. Men Mika Suoraniemis seiersmål 3-2 var høyst fortjent, og en godkjenning av Jonas Andersens 3-3 ett sekund etter ordinær spilletids slutt ville vært høyst ufortjent.

Stavanger var best fordi de ville mest der det teller mest i ishockey.

I nærkampene.

Hockey er et nærkampspill: Først fjerner du motspilleren, deretter tar du pucken.

Det er Petter Thoresen på god vei til å lære alle sine spillere i Stavanger.

At Sjur Robert Nilsen – selv en pest og plage som spiller – tilsynelatende har en vei å gå på det området, er en overraskelse.

I alle fall for meg, selv om jeg tok et forbehold da jeg ranket Sparta som nummer tre etter Vålerenga og Stavanger foran sesongen.

Årsaken var den jeg fikk et glimt av nå: Jeg er usikker på om Jonas Elofsson og Henrik Malmström klarer å opprettholde sitt høye nivå fra forrige sesong, og tror Martin Røymark muligens vil være et større savn enn hans prestasjoner etter en strålende start i gullsesongen skulle tyde på.

Kanskje kan Tore Jobs hente ham tilbake fra Frölunda?

På den annen side ville det være bedre for norsk hockey (landslaget) om Røymark lykkes og får spilletid i Göteborg og Jonas Djupvik Løvlie kjapt utvikler seg til det han kan bli: En slags moderne utgave av Ørjan Løvdal på sitt beste for snart 30 år siden; streetsmart med anlegg for å lede en hær gjennom slag av alle typer.

I tillegg bør Sjur Robert Nilsen splitte førsterekka med Alexander Larsson, Jonas Andersen og Henrik Malmström. Slik den ser ut nå, er den for forutsigbar og scorer for få mål – all istid tatt i betraktning.

Djupvik kan jo bytte plass med Larsson, for eksempel.

Vurdert til: av 3703 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Avslørt av NRK – NRK avslørt

NRKs dekning av VM-finalen var ikke all verden, men du verden som Norges backer ble avslørt i pausen i gullkampen mellom Russland og Canada.

Det er sikkert ikke lett å skulle kommentere en finale i Bern fra “bua”, som jeg antar var et avlukke et sted på Marienlyst. Men det går en på nervene løs når så å si alle spillerne på isen i gullkampen mellom verdens to største ishockeynasjoner blir omtalt som russerne og kanadierne.

 At alt som skjer ifølge kampkommentatorene er “selvfølgelig”, svekker også tiltroen til at dette er noe NRK har lagt ressurser i.

 Det har selvfølgelig ikke allmennkringkasteren gjort når ekspertkommentator Åge Ellingsen i forbindelse med repriser av utvalgte hendelser sier at “her ser vi”.

TV 2 har kjøpt rettighetene til norsk ishockey de neste tre årene. Hvis Viasat, som har rettighetene til VM, i 2010 vil bytte bort Norges VM-kamper (Sverige, Tsjekkia og Frankrike i grunnspillet) samt finalen, ville ishockeysporten, seerne og ikke minst TV 2 selv være tjent med at den kommersielle kanalen setter av noen kroner til forberedelser.

Men en ting skal NRK ha når det gjelder overføringen av VM-finalen på NRK 2 sist søndag.

Klipp fra Norges kamper ble vist i pausene.

Ved disse fikk jeg bekreftet min mistanke om at Norges backer var skikkelig på hælene i Kloten. Jeg så ishockeylandslagets VM-kamper fra pressetribunen i flyplassbyen utenfor Zurich. Vanligvis er tribunen for skrivende presse velsignet med TV-monitorer innen synsvidde.

 Det var ikke den i Kloten.

 Derfor måtte jeg basere mine observasjoner på det umiddelbare på isen og en og annen halvdårlig reprise på jumboen i taket over isflaten.

De fortalte meg at Myrvold, Holøs, Trygg og Jakobsen – spesielt de fire fordi de spilte mye, og enda mer i undertall – var beklemmende langt unna motstanderen rundt Pål Grotnes og Andre Lysenstøen i Norges mål.

NRKs TV-bilder bekreftet det.

Verst så kanskje Jonas Holøs ut, muligens fordi jeg hadde høye forventninger til ham.

Färjestad-backen var imidlertid – på klippene NRK viste – helt ute med hensyn til kontakt med som skjedde og høyst sannsynlig ville komme til å skje. Han sto stille og han sto enda mer stille da motstandere fikk pucken i posisjoner som er å regne som målsjanser.

Dette er ikke å falle Holøs i ryggen. Han innrømmet etter den siste kampen mot Slovakia – hans klart beste i VM – at han hadde vært helt utafor. Han hadde til og med vært plaget av hodepine, og han skjønte nå at han ikke hadde klart å omstille seg – eller lade på nytt – etter utladningen da han vant det svenske mesterskapet med Färjestad.

Mats Trygg så nesten likedan ut, mens Anders Myrvold (minus 7 i +/-) prøvde å kompensere mangel på timing med å ofre seg, som det heter – hvilket bare påførte Grotnes og Lysenstøen større problemer. Da Myrvold kastet seg langflat på isen, fikk keeperen enda mer å forholde seg til. Det kan sammenliknes med å legge et såkorn i den første ruten på et sjakkbrett, to i den neste, fire i den tredje, 16 i den fjerde osv; desto flere som spreller og selger seg – desto flere motstandere og pasningsalternativ å holde rede på for sisteskansen.

Men du så også kanskje innslaget der Myrvold ble utvist og liret av seg gloser myntet på medspillerne?

Han klagde på løperspillerne, så vidt jeg kunne forstå (NRK fant grunn til å bleepe ut den verste ordbruken fra utvisningsboksen; Myrvold burde for øvrig latt være begge deler: å bli utvist (12 min totalt) og ordbruken).

Det var betimelig.

Løperspillerne feilet gjennomgående på et for ishockeylandslaget svært viktig punkt gjennom hele VM-turneringen. De dumpet ikke pucken dypt i motstandersonen. Jo da, de gjorde det. Men ikke ofte nok.

 Her mener jeg trener Roy Johansen gjorde feil i laguttaket.

 Han tok med for mange spillere som ikke lenger er fornøyd med rollen som galeislave – den som kvitter seg med pucken så fort som mulig, for så å stille opp i midtsonen i håp om at motstanderen en gang eller to skal feile der; slik at Norge kan få en kjapp spillevending og målet det trenger, utover de som scores i overtall fem mot fire eller fem mot tre (syv av totalt 12 i VM nå, uttelling 25 prosent – ikke verst).

Eller så skulle Johansen hatt en bedre/gjennomarbeidet oppskrift for en modell med mer puckkontroll som utgangspunkt.

Jeg er imidlertid ikke så sikker på at det ville være lurt, eller kommer til å bli det med det aller første. Neste mål er å slå en av de store – neste år Sverige og Tsjekkia – i grunnspillet. Da er eneste måte å gjøre det på gitt: en potte tett defensiv, der midtsonen og området rundt keeperne er ugjennomtrengelig.

Det blir som med Drillos en gang i tiden, da Drillos vant. Suksess skapes bare ved å satse på noe som motstanderen kan tenkes å være dårligere til, en gang i mellom. Nå er det en innbitt evne til å forsvare seg kamp ut og kamp inn. Alternativet er ikke til å tenke på ennå, selv om mange av Norges spillere gjorde det i Kloten.

Vurdert til: av 5177 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er lett å se at ishockeylandslaget har et keeperproblem. Det er heller ikke vanskelig å se at det er alt for dårlig til å score mål – og har for dårlige backer.

Det er ingen originale påstander. Men de slo ned i meg med ekstra kraft da jeg så Canada mot Tsjekkia (5-1) her i Kloten torsdag kveld, etter at Norge hadde tapt – ganske unødvendig – 2-3 i sudden death mot Hviterussland.

André Lysenstøen var ikke mer en passe god i mål. Det siste, NHL-backen Ruslan Saleis hviterussiske seiersmål, burde han tatt. Han var rett og slett for treg, han dekket ikke rommet mot sin nærmeste stolpe – og inn spratt pucken.

Men backspillet foran og rundt ham var heller ikke særlig patent. De opptrådte som i tidligere VM-kamper, ubesluttsomt og passivt.

Det har sett slik ut: motspillerne beveger seg kvikt, litt utradisjonelt – om det kan sies slik – og spiller pucken presist til hverandre, gjerne med et kjapt viderebefordrende tøtsj.

Og så har de norske backene mistet oversikten og aggressiviteten – gitt motstanderen for stort rom, og Lysenstøen og Grotnes for mye å ta stilling til i løpet av et hundredels sekund eller to.

Og før hendelsesforløpet er kommet så langt, har Norges løperspillere feilet på helt opplagte målsjanser. Patrick Thoresen, Per Åge Skrøder og Morten Ask – noen få nevnt, ingen andre glemt – har skutt utenfor, blitt hindret i siste øyeblikk, ikke helt fått kontroll på pucken, eller styrt den noen centimeter utenfor eller over motstandermålet.

Dette i skarp kontrast til de beste nasjonenes spillere, som så å si hele tiden later til å ikke skyte utenfor, ikke bli hindret i siste øyeblikk; de får kontroll på pucken, de skyter pucken i mål (hvis de da ikke spiller MOT Canada, som er helt fabelaktig til å forsvare eget mål; jeg har ikke sett maken).

Inntrykket kan underbygges ved hjelp av statistikk.

Ifølge den er Canada best på å skyte pucken i mål. På fire kamper har kanadierne skutt 141 ganger på motstandermålet. Pucken har gått inn 27 ganger. Den er en skuddeffektivitet på 19,15 prosent.

Hvert femte skudd.

 Til sammenlikning har Norges spillere skutt 136 ganger på motstanderens mål, og scoret ni ganger. Effektiviteten er på 6,62.

Hvert 15. skudd.

Det gir en 10. plass på statistikken, helt i henhold til VM-rankingen det internasjonale ishockeyforbundet offentliggjorde før mesterskapet.

Norge ligger for øvrig på 12. plass på statistikken over keeperredninger, med en redningsprosent på 88,36.

 Når det gjelder antall utvisninger, har Norge nest flest to-minuttere med 31 på fire kamper – og Norge er til “gjengjeld” en av turneringens desidert dårligste til å forsvare seg – det vil si unngå baklengsmål – når de har spillere utvist.

Norge har sluppet inn åtte i undertall og har bare Danmark og Slovakia bak seg når det gjelder evnen til å motstå presset med fire eller tre spillere på isen, mot motstanderen med fullt mannskap.

Slik kunne jeg fortsatt; Norge er der nede et eller annet sted – fra 10 til 14.

Keeperne er ikke dårligere eller bedre enn backene eller løperne. Det ser bare slik ut, sånn umiddelbart. Når Patrick Thoresen bommer med et skudd, er det “ååååå” med positivt fortegn, når Tore Vikingstad mister pucken i midtsonen, Mads Hansen blir utvist for tredje gang i kampen mot Hviterussland, Morten Ask nesten scorer det avgjørende målet i sudden death – tja, hva er det mot det tredje baklengsmålet i samme kamp, det som blir vist igjen og igjen på TV og framstår mer og mer ergerlig, for å si det mildt?

Norges ishockeyforbund har satt i gang et backprosjekt for å møte framtiden, som kan bli temmelig brutal hvis Mats Trygg ikke hever seg til samme høyder som i fjor igjen, Anders Myrvold ikke klarer foredle den fine formen han har vist her i VM – og Ole Kristian Tollefsen snart blir frisk der borte i NHL.

Hadde forbundet hatt penger (som det ikke har, det er nok lenger ned enn nummer ti på the moneylist her) burde det satt i gang et “slik skal vi score mål”-prosjekt også.

 Problemet er imidlertid at alt henger sammen med alt, som Gro sa en gang.

 Norske spillere blir ikke flinkere til å score mål ved å prøve å score mål på dårlige keepere i oppveksten, eller som voksne. Like lite som norske backer blir bedre av å skulle stoppe løperspillere som er lett å stoppe – i motsetning til for eksempel alt som kommer fra Canada.

Alt som kommer derfra, kommer med en fart og aggressivitet som kan ta pusten fra alle.

På et vis både gleder og gruer jeg meg til søndag: Norge-Canada kl. 16.15 her i Kloten.

For ikke å snakke om Vancouver-OL neste år: Norge-Canada tirsdag 16. februar. Det kanadiske laget vil med ALLE sine NHL-spillere på hjemmebane være enda bedre enn her. Norge vil være som her.

Ikke særlig bedre keepere (det vil være de samme), ikke særlig bedre backer (de samme), ikke særlig bedre målscorere (de samme).

Vurdert til: av 5159 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For å stoppe Tsjekkia i den andre VM-kampen i ettermiddag, må ikke Norge glemme Ales Hemsky i kjølvannet av Jaromir Jagr.

For sterk tiltro til statistikk kan føre deg på villspor. Men studerer du den etter Norges og Tsjekkias åpningskamp mot henholdsvis Finland og Danmark, kan du konkludere med at det bak tørre fakta kan ligge en udetonert bombe.

Jaromir Jagr (37) og Ales Hemsky (25) var blant en håndfull tsjekkiske løperspillere som ble tilgodesett med svært lite spilletid. Begge endte opp med rundt 12 minutter, fordelt på 19 og 20 spillerbytter – 34 og 36 sekunder i snitt. Tsjekkias superstjerner ble med andre ord spart, men de to sørget likevel for fem målpoeng – to mål og tre målgivende pasninger – til sammen.

Tsjekkia vant 5-0.

Jaromir Jagr – syv skudd, ett mål og to målgivende – greit nok. Alle snakker om Jagr, fordi han etter at Tsjekkia vant OL-gull i 1998 av hockeybibelen The Hockey News ble kåret til tidenes beste spiller som ikke er oppfostret i Canada og USA – og fordi han har dominert internasjonal ishockey i snart 20 år.

Han kan selvsagt, om han har lyst i kveld – og ingenting tyder på noe annet – tvinge Norges sårbare backkorps til å løpe livet av seg, 48 timer før skjebnekampen mot Danmark onsdag. Han er fryktelig svær, koordinasjonen og spilleforståelsen er på topp, forklarte Anders Myrvold da jeg snakket med ham om Jagr for to dager siden. Myrvold bød Jagr på sjokolade da de møttes utenfor treningshallen i Dübendorf. Det var en fleip, godt mottatt av Jagr. Myrvold var imidlertid full av alvor da han igjen ga seg til å karakterisere Jagr: Slitsom å møte, plasserer seg hele tiden riktig, må hele tiden passe på ham…

Han og Hemsky. De to, avsluttet Myrvold – Norges beste back mot Finland.

Det var godt at han fikk med seg Hemsky i samme åndedrag.

Patrick Thoresen var imidlertid ikke helt sikker på om resten av spillerne på ishockeylandslaget har fått med seg at Hemsky, hans tidligere lagkamerat i Edmonton Oilers, kan bli en vel så stor trussel – som Jagr, altså.

Jeg tror han kan bli enda farligere.

Thoresen skulle i alle fall ta opp “Hemsky” på Norges siste spillermøte i formiddag, foran kampen her i Kloten i ettermiddag (NRK 1 kl. 16.15). Jagr er drit god, Hemsky er like god, sa Thoresen til meg – og forklarte hvorfor han ville “nevne ham på spillermøtet”. – På spillermøtet søndag pratet vi mye om at mye vil gå gjennom Jagr. Jeg tror like mye vil gå gjennom Hemsky, sa Thoresen etter oppvarmingen på is nå mandag morgen (09.00 til 09.30). Ales Hemsky – hvis kølle er så liten at han kan putte den i bagen – scorer store mål, i alle fall for Edmonton, han vil gjerne komme ut på høyresiden, og får han pucken i stor fart der, blir han vanskelig å stoppe.

Sa Thoresen.

På den annen side, kan Hemsky fort gå lei – hvis Norge får til “styrspillet”, som er uttrykket Roy Johansen brukte da han forberedte spillerne på Tsjekkia og Hemsky og Jagr og Tomas Plekanec (Montreal Canadiens) og Zbynek Irgl (Lokomotiv Jaroslavl, KHL) – you name them  – under den siste skikkelige treningen søndag. En spiller – “plogen” – må styre tsjekkerne (Hemsky) dit Norge vil. Og så må de fire andre utespillerne få stopp på dem i midtsonen.

Det er det som må stemme defensivt, det vil si uten puck.

Så kommer det offensive, det som må stemme når Norge en sjelden gang har pucken.

Per Åge Skrøder – Tore Vikingstad – Patrick Thoresen.

De spilte henholdsvis 18, 19 og 20 minutter mot Finland.

Det er rekken som må få det til å fungere. Hvis ikke det fungerer for den, risikerer Norge å gå til kampen mot Danmark med for eksempel 0-10 i målforskjell. Du kan snu og vende på det som du vil, det er uansett selvsagt ikke bra.

3-6 i kveld – og 3-11 i målforskjell – er mye bedre.

Da kommer Skrøder, Thoresen, Vikingstad til skjebnekampen med en passe porsjon selvtillit, for det er de tre som kommer til å score målene, og helst ser jeg at Skrøder – i sin 75 OL/VM-kamp – scorer alle tre. Jeg merket nemlig hvilken selvtillit det ga ham å score begge Norges mål i den siste treningskampen hjemme (2-3) mot Sveits. Skrøder strålte. Det er lenge siden sist på landslaget i VM.

I 2006.

Sammen med Thoresen og Vikingstad.

Siden har han bare gjort det i Modo. Til gjengjeld i fullt monn der, til fattig trøst for ishockeylandslaget.

Det er en del annet som trengs også:

# Norge må begynne å vinne droppene.

# Norges 4. rekke med Martin Røymark, Peter Lorentzen og Kristian Forsberg må dumpe pucken inn i motstandersonen og konsentrere seg om det defensive – det uten puck – det er lite takknemlig, men uten at den gjør det, fungerer ikke laget.

#  Mats Zuccarello Aasen spilte over 14 minutter mot Finland. Det er mange minutter uten å få til noe. Samme sak med Mads Hansen. De to må skape noe – Aasen offensivt, Hansen mer i det skjulte – for å få optimal slagkraft ut av deres to rekker.

Til slutt: Jeg skulle gjerne sett Alexander Bonsaksen mot Tsjekkia også. Det ville vært et bedre valg å la ham spille og la Lars Erik Lund ta plassen til en annen back, når han nå måtte spille – Juha Kaunismäkis eller Tommy Jakobsens.

Vurdert til: av 5169 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jonas Holøs (21) har vokst fra læregutt til Norges beste back på tre år. Han er blitt så god at du neppe vil se ham ofte på TV-skjermen i Norges åpningskamp mot Finland – eller resten av VM for den saks skyld.

Det lyder selvsagt som et paradoks. Men Jonas Holøs gjør ting så enkelt, effektivt og bra at det sjelden er spektakulært nok til at TVs kameramenn og kvinner eller produsenter vil fange det inn for videreformidling til seerne foran skjermen.

Under Norges oppvarming på is her i Kloten foran VM-premieren lørdag spurte jeg Norges videocoach Tom Jøstne om han kunne gi meg noen detaljer som kunne underbygge påstanden om at Holøs ikke lenger gjør feil. Det er ikke min påstand. Det er tidligere landslagskaptein, back og nåværende manager Petter Salsten (44) som sa det til meg her om dagen.

Jøstne tenkte seg om en stund, og svarte nei – før han begrunnet det svaret med at han er egentlig ganske “kjedelig”. Holøs vinner pucken, beskytter den, spiller den til en som er bedre plassert – og sjelden mot en som er veldig bra plassert, det vil si en “sjansepasning”. Det enkleste er det beste for Holøs. Det er derfor han i Färjestad – det svenske mesterlaget – i sin første sesong har fått nest mest spilletid blant alle lagets backer, både i grunnspillet og sluttspillet.

Etter en litt nølende start, har han på et halvt år spilt seg opp til å bli en ruvende storback slik svenskene vil ha ham: En med et meget høyt laveste nivå. Det igjen har gjort ham høyaktuell for en overgang til Colorado Avalanche i NHL allerede foran neste sesong. Da jeg traff Holøs etter oppvarmingen – fem timer før kampstart mot Finland – spurte jeg ham om hvordan han forholder seg til dette akkurat nå. Spørsmålet lot ikke til å plage ham, slik en spekulasjon om en overgang kunne plaget en hvilken som helst annen lagspiller rett før starten av en VM-turnering.

Med stor selvsikkerhet og åpenbar sunn selvinnsikt svarte han at det kunne skje, men at det av hensyn til spesielle regler – eller mangel på slike – mellom NHL og det internasjonale ishockeyforbundet (som regulerer slikt i Europa) syntes uaktuelt. Han har ett år igjen av kontrakten med Färjestad og må kjøpes ut av den hvis Denver-klubben vil ha ham nå. I ishockey er ikke det vanlig å gjøre. Men, sa Holøs, interessen fra Colorado ved klubbens Europa-talentspeider Anders Masken Carlsson (tidligere svensk storspiller) er påtakelig. Det virker som om Avalanche kan ty til et unntak for å sikre seg Norges akkurat nå beste back (Mats Trygg var suveren i så måte i fjor, men etter en strevsom sesong i Köln og en framgangsrik for Holøs, er han per dato nummer to på min ranking).

Tatt i betraktning Holøs’ posisjon på landslaget for tre år siden, er dette å betrakte som mildt sagt oppsiktsvekkende. Han var med som læregutt i VM i Riga 2006. Daværende trenerassistent Sjur Robert Nilsen jaget ham rundt på isen etter at den obligatoriske isøkten var over, for å få ham til å bli bedre teknisk på skøyter. Holøs smilte da jeg minte ham på det lørdag formiddag, men var samtidig påpasselig med å minne om at det hadde vært ytterst nyttig.

Sjur Robert Nilsens standhaftige tro på sin egen elev fra Sparta og Holøs’ egen standhaftighet i treningsrommet og på alle treninger, brakte ham fra å være en nølende og mindre distinkt back, til å bli en klartenkt og kontant back i verdensklasse – på tre år. Det vitner om ukuelig vilje; Holøs kommer tross alt fra en “hockeynasjon” som ikke akkurat er belemret med backer som triller av produksjonsbåndet som seigmenn ved Brynhilds fabrikk i Fredrikstad.

Backsituasjonen er så prekær at norsk suksess eller ikke norsk suksess står og faller på hvor vidt trener Roy Johansen (49) nærmest har flaks med sin disposisjon av dem her i Kloten: Han er avhengig av at kaptein Tommy Jakobsen (38) innfinner seg med rollen som annenfiolin i par med Holøs – han må virkelig spille enkelt og ikke la seg falle for fristelsen til overambisjon – og at Anders Myrvold (33) i par med Mats Trygg (32) er så pigg i bena som han på sitt aller beste kan være, når det nå på baner med europeiske mål blir større flater å dekke i midtsonen og mer å holde oversikt over i egen sone rundt keeper Pål Grotnes (32).

Videre bør VM-debutant Alexander Bonsaksen (22) slå til i par med Juha Kaunismäki (29). Han bør gjøre det så bra at Johansen ikke lar seg friste til å sette inn Lars Erik Lund (34) i kampen mot Danmark onsdag (etter Finland og Tsjekkia). To kamper på benken for Lund, er neppe en bra ballast mot danskene – selv om Lund med sine offensive egenskaper kan få avgjørende betydning (Danmark er høyst sannsynlig bedre enn at de vil få det). På den annen side er det betimelig å reise spørsmålet hvorfor Lund er med – hvis det ikke er for å spille – etter at han også så alle kampene i OL-kvalifiseringen fra reservebenken.

Burde ikke Johansen tatt med en av de unge backene Aleksander Rindal (19) fra Lillehammer eller Brede Czizsar (22) fra Vålerenga isteden, som læregutter – og gitt dem muligheten til å utvikle seg som Holøs, nå ett snaut år før Vancouver-OL?

Vurdert til: av 5178 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forfattere sliter med den vanskelige andreboken etter debutantsuksessen, idrettsutøvere med året etter det de vant gull. Ishockeylandslaget må i Sveits-VM takle en rekke utfordringer som følge av kvartfinalesuksessen i fjor – og det vil kreve flaks.

Norge gikk til kvartfinalen i VM i fjor ved at Tyskland overraskende slo Latvia i mellomspillet, etter selv å ha tapt alle tre kampene i mellomspillet – men samtidig ha vunnet 3-2 over Tyskland og tatt ett poeng mot Finland (2-2/2-3 s.d) i det innledende gruppespillet.

Flaks, som Drillo ville sagt det.

Nå er Norges ishockeylandslag bedre enn i mesterskapet for ett år siden. På papiret. Det trenger likevel flaksen fra Halifax for å gjenta suksessen.

Patrick Thoresen og Tore Vikingstad var ikke med i fjor. De er med igjen. Begge holder topp europeisk klasse. Sammen er de i tillegg veldig gode. Norges viktigste og desidert mest målfarlige duo. Det framkom med all tydelighet da Danmark ble slått i den avgjørende OL-kvalikkampen på Jordal i februar. Thoresen scoret tre. Vikingstad var ikke like skarp som da de to – og “Nye Norge” – sammen med Per Åge Skrøder slo igjennom i Riga-VM 2006. Puckkontrollen var innimellom litt slapp. Men det er liten tvil om at han igjen vil være hærføreren Norges motstandere vil behandle med respekt. Forhåpentlig overdreven respekt, slik at han får satt opp spillet i overtall, Skrøder i scoringsposisjon og Mats Trygg i skuddposisjon (overtall).

Her dukker imidlertid utfordring nummer én opp for trener Roy Johansen: Skal han la Thoresen, Vikingstad og Skrøder utgjøre en rekke i VM (desidert best i 2006-VM og OL-kvaliken)?

Gjør han det, står Mats Zuccarello Aasen uten klubbkamerat Skrøder å støtte seg til – i den forstand at Aasen da trenger en annen måltjuv enn Skrøder å spille fram pucken til. Det kan være Marius Holtet i en rekke bestående av Aasen, Holtet og Morten Ask. Men slik Holtet så ut i OL-kvaliken virker ikke det å være en god løsning. Han hadde noe nær null selvtillit etter alt for mye dødtid på benken i Färjestad. Den kan være bedre nå, etter relativ suksess i SM-sluttspillet for Karlstad-klubben.

Morten Ask er alltid bra i VM. Han er i utgangspunktet en god nok stabilisator – og litt avslutter – for Aasen. Det kan også Anders Bastiansen være. Men det er mulig at han, som er som best når han har pucken mye i angrepsonen, vil hensette Aasen i et slags vakuum. Han må nemlig også ha pucken mye på de rette stedene. De åpenbarer seg antakelig ikke så ofte som ønsket eller nødvendig i spann med Bastiansen. I VM i fjor led Aasen under nettopp det faktum at han måtte slite veldig for å erobre pucken i posisjonene han liker å erobre den. Det i tillegg til at han fysisk ikke holdt VM-standard, gjorde at mesterskapsdebuten hans ikke svarte til det som var ventet etter dominansen hans i Frisk.

Med suksess i MODO – i rekke med Skrøder – forventes det samme, nemlig suksess, av ham i Sveits. For Aasen blir imidlertid det “det vanskelige andreåret”: Å følge opp oppturen i den svenske Elitserien med å synes på samme vis i Kloten, fra første kamp mot Finland lørdag 25. april. Han vil få bedre plass enn han fikk i Halifax i fjor, i og med at banen er større nå enn i Canada. På den annen side må han komme seg unna motstandernes store og kjappe backer i tide. Han er lur nok til det. Spørsmålet er om han er sterk nok, det vil si utholdende sterk nok til å klare det i 3×20 minutter.

Norge spilte veldig bra mot Finland, Tyskland og Canada i VM i fjor, på små baner av nordamerikansk størrelse (smalere, kortere midtsone, dypere endesoner). På forhånd var det sett på som en ulempe. Med noen få unntak ville størrelsen være vanskelig å beherske for de norske spillerne. For noen av dem ble banestørrelsen imidlertid også en fordel. Spesielt for backene, i alle fall da Roy Johansen lot et fåtall av dem spille ekstremt mye. Den dype offensive sonen var også en fordel for blant andre Mathis Olimb, som var flink til å utnytte den “ekstra” plassen der. Dessverre er han ikke er aktuell nå på grunn av ankelbruddet han pådro seg i OL-kvaliken.

Nå kan den større isflaten vise seg å bli en ditto ulempe. Med spilletid på rundt 25 minutter kan det bli stritt for Anders Myrvold, Tommy Jakobsen, Mats Trygg, Jonas Høløs – backene som vil få mye istid – å kontrollere alle bevegelsene i midtsonen.

Sammen med keeperne – Pål Grotnes, Ruben Smith og André Lysenstøen – er i det hele tatt backene, belastningen de må tåle og standarden de holder og må holde den kanskje største utfordringen for Johansen og assistentcoach Knut Jørgen Stubdal.

Mats Trygg spilte en fantastisk god VM-turnering i Halifax. Kopierer han den i Kloten, er han i verdensklasse – igjen. Det skal mye til. Trygg traff åpenbart med alt; formspissing, timing, skudd, nærkampene – han kom alltid ut av dem med pucken – og han spilte nesten halve kampene i snitt.

Jonas Holøs spilte seg stadig opp i Halifax. Nå kommer han til Sveits med suksessen fra i fjor og debutsesongen i Färjestad – som overgikk alles forventninger – og blir møtt med tilsvarende forventninger. Jonas Holøs skal være Norges beste back i VM; det er kravet. Det kan bli mer enn en munnfull å innfri dem. Han og Trygg er nemlig avhengig av om Myrvold og Jakobsen klarer å henge med i svingene. De var på hælene i fjor, i år er de blitt ett år eldre. Det kan slå positivt ut, og gjør kanskje det med tanke på at Myrvold og Jakobsen må overbevise Roy Johansen om at de er noe å satse på til Vancouver-OL.

Flere unge backer – endelig og takk for det – er klare til å erstatte dem hvis de ikke får vind i seilene mot Finland, Tsjekkia og Danmark i gruppespillet, og forhåpentlig mellomspillet der det står om en kvartfinale. Det presset bør være nok til å få de to veteranene til å strekke seg ekstra, det vil si kaste all prestisje over bord og spille på det helt, helt enkle – uten for store ambisjoner i den ene eller andre retning.

Norge gikk til mellomspillet i 2006 etter seier over Danmark i gruppespillet. Nå er det igjen resultatet av kampen mot Danmark 29. april som vil skille mellom suksess og ikke suksess. Med seier er Johansen & co i mellomspillet for tredje gang på de fire siste VM-turneringene i A-gruppen. Det vil være en stor prestasjon. Denne gangen skal det imidlertid holde hardt, hardere enn noen gang. Danmark kommer med tre-fire NHL-spillere. De blir dermed enda mer målfarlig enn på Jordal Amfi i februar, og de som vil huske, husker hvor målfarlig de egentlig var da – uten disse stjernespillerne.

Norge kan selvsagt ta poeng fra Finland og Tsjekkia, men som i fjor – ett fra Finland, men måtte slå Tyskland i siste gruppekamp – må de høyst sannsynlig likevel slå danskene. På den annen side er “selvsagt” ikke akkurat rette benevnelsen når det gjelder mulighetene til poeng mot finnene med alle sine NHL-stjerner og suverene keepere, og tsjekkerne med Jaromir Jagr i spissen.

VM-premieren er alltid vanskelig for Norge. Sånn generelt går det litt fortere enn flertallet av spillerne er vant til, og dommerne slår ned på ting spillerne er vant til at de ikke slår ned på. Jagr & co i andre kamp er vanskelig fordi det er Tsjekkia. Det kan bli jevnt. Men bare så jevnt som motstanderen tillater. Tsjekkia må med andre ord ha en veldig dårlig dag, Norge en dag alt stemmer – Grotnes redder, Thoresen og Skrøder scorer, og ingen pådrar seg utvisninger som blir oppfattet som unødvendige.

Og så venter Danmark – den viktigste utfordringen i VM – med Peter Regin fra Ottawa Senators, Mikkel Bødker fra Phoenix Coyotes, Frans Nilsen fra New York Islanders – og Jannik Hansen hvis hans Vancouver Canucks blir slått ut av NHL-sluttspillet før 29. april. Det er bare å innrømme at også den utfordringen skriker etter flaks, for Norges del.

Vurdert til: av 5171 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvis Sparta for et øyeblikk kan glemme alle “nesten” og dommer-elendighet, for så å fly i strupen på Vålerenga-kaptein Lars Erik Lund – kan NM-finalen vare helt til påsken.

Det er kanskje slik at Sparta hadde fortjent å vinne den siste kampen på Jordal og dermed ha redusert til 1-2 i kamper foran den første av to hjemmekamper i Sparta Amfi torsdag kveld og lørdag. Vålerenga var ikke like krigersk innstilt som Vålerenga er når de er som best og Sparta lot til å ha forstått tegningen da de spilte pucken i vantet og ut fra egen sone, og i vantet og videre inn i angrepsonen fra midtsonen – i rett linje i banens lengderetning – fra første dropp på Jordal tirsdag.

Men hvorfor ble den planen tilsynelatende plutselig lagt til siden?

Niklas Roest inn mellom Malmström og Andersen i førsterekka istedenfor Martin Røymark var en endring til det bedre. Røymark ved siden av Mats Frøshaug likeså. Roest tvinger fram det enkle, Frøshaug gjør det enkelt. Men så var det altså som om tålmodigheten med det enkle og veivinnende tok slutt. Var det meningen å lure Vålerenga opp i banen da Sparta-spillerne begynte å slippe pucken bakover og spille den rundt-rundt? Neida, det skjedde ikke hele tiden – men det skjedde så ofte at overtaket i kraft av best innsats forsvant med tidvis fravær av en opprinnelig god plan.  

Det vil si en god plan.

Sparta skulle hatt en til, som jeg mener burde være selvsagt i en lang og kamptett finaleserie mot Vålerenga: Det laget som har lyst til å gi Vålerenga en skikkelig slagside, må fly rett i strupen på Lars Erik Lund. Hver gang, uten opphold. Det skjedde ikke mer enn et par ganger sist på Jordal (Lund i knestående med hjelmen på snei). Derfor kom Vålerengas spillesentral og midtpunkt i overtallspill lett fra det, for å si det slik. Alle lag som tidligere har rystet Vålerenga over tid har gjort det ved å takle Lund dypt i Vålerenga-sonen, hver gang han har hatt pucken – og hver gang han har sluppet den fra seg.

Få Lund i kne, og mye er gjort. Frisk har gjort det med hell, spesielt da brødene Abbott gjorde en gjestevisitt, og Storhamar gjorde det da de slo ut Vålerenga i semifinalen forrige sesong.

Tirsdag ble i så henseende til og med Sparta tilbudt en slags bonus ved at Regan Kelly var ute med skade og Kenneth Larsen ble satt ned på backplass. Hadde Sparta dumpet pucken fra midtsonen, ned i rundvantet bak Larsen/Lund, ville den påfølgende taklingsmellen gjort ekstra skade på Vålerengas rettlinjede seiersoppskrift.

Men det gjorde ikke Sparta.

Det framstår som en gåte.

1) Har ikke Spartas trener Rolf Nilsson lest seg godt nok opp på Vålerenga? 2) Eller er det slik at Sparta-spillerne har for stor respekt for Lunds pucksikkerhet?  3) Eller er Sparta-spillerne for mette etter seriemesterskapet?

Jeg heller til et ja på spørsmål nummer to. Et ja på nummer tre, kan jeg ikke tenke meg.

Det kan imidlertid tenkes at Nilsson har for stor tro på sine egnes kreative og offensive evner, og at han nødig vil risikere å ofre det på bekostning av en destruktiv (?) plan som han mistenker spillerne likevel ikke behersker (gå i strupen på Lund hver gang).

På den annen side har for eksempel ikke Malmstöm, Røymark eller Jonas Andersen fått anledning til – eller klart – å ta ut sitt offensive potensial i finalene, kanskje nettopp fordi det er finale. Da er det andre kvaliteter som gjelder. Mot Vålerenga er det et (brennende) ønske om å gå rett i strupen på Lars Erik Lund – det vil si det pumpende hjertet i Vålerenga – hver gang.

For øvrig håper jeg Sparta vinner i kveld, at de gjør det lørdag – og søndag.

3-3 i kamper foran den siste og avgjørende i Sarpsborg 8. april; herlighet, da står ikke Hockeytown til påske.  

Vurdert til: av 5189 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Taper ishockeylandslaget kampen om OL-billett til Vancouver neste år i kvaliken på Jordal Amfi, er det på tide å takke farvel til mer enn en håndfull gamle stjerner – like godt først som sist.

Pål Grotnes (snart 32), Tommy Jakobsen (38), Lars Erik Lund (34), Anders Myrvold (33), Mats Trygg (32), Per-Åge Skrøder (30), Tore Vikingstad (33) – se ikke nødvendigvis på alderen, men heller på hvor lenge de stor sett har vært med og du skjønner sikkert at de alle har tenkt tanken at OL-kvalifiseringen nå kan være den siste turneringen de stiller opp for Norge.

Jakobsen var med i Albertville-OL for 17 år siden og det er ikke mange i verden som har spilt flere OL og VM-kamper enn ham. Tore Vikingstad har spilt 10 VM-turneringer, Anders Myrvold VM-debuterte i 1994 etter Lillehammer-OL, Mats Trygg – det er ingen tvil om at han har vært med en stund? Og du ser tegningen?

 Det er Vancouver-OL om ett Ã¥r som er den store gulroten for dem alle nÃ¥. StÃ¥r det “OL-fiasko”  skrevet pÃ¥ alle nettsteder etter siste kamp mot Danmark søndag, er det forstÃ¥elig hvis luften umiddelbart gÃ¥r ut av ballongen hos alle gamlingene som i snart en mannsalder med nær usvikelig lojalitet har stilt opp for norsk ishockey. Da jeg snakket med Tore Vikingstad om dette i forbindelse med pressetreffet pÃ¥ Helsfyr Hotell tirsdag, vedgikk han at tanken hadde slÃ¥tt ham. Han sa “det er gøy med VM, men OL er litt annerledes”: VM er det hvert Ã¥r, OL er hvert fjerde Ã¥r – men Norge har ikke fÃ¥tt være med pÃ¥ 15 Ã¥r.

Det er sjansen til å få delta i Vancouver-OL i februar 2010 som er Vikingstad og seks-syv andre spilleres veldig store motivasjon. VM på vårparten, når sesongen egentlig er over, har de vært med på før – hvert år som sagt – og nå er VM ikke en gang en mulighet til å få en mer lukrativ klubbkontrakt. Det har de allerede. Så hvorfor i all verden dra med Norge til Sveits i slutten av april, to måneder etter at OL-drømmen er knust? Trener Roy Johansen vil i så tilfelle måtte fintenke mer enn han har vært nødt til noen ganger tidligere for å finne argumenter som kan overtale Vikingstad, Lund, Myrvold, Skrøder – ja, kanskje Anders Bastiansen og Mads Hansen også – til å forlenge sesongen ved et hotell og en hall i Kloten ved flyplassen i Zurich til et stykke ut i mai.

Spørsmålet er også om det vil være særlig lurt.

Johansen har annonsert sin avgang til 2010. Han vil selvsagt ha med seg de beste spillerne til Sveits i 2009 og forhåpentligvis A-VM i Tyskland 2010, selv om OL skulle ryke. På den annen side har han et ansvar for framtiden, etter at hans tid er over. Med et lag bestående av middels motiverte stjerner i Sveits-VM risikerer han å måtte avslutte jobben som sjef med B-VM i 2010 – etter å ha tapt kampene om å unngå nedrykk i Kloten. Slik sett kan han like godt starte generasjonsskiftet allerede nå – førstkommende mandag – hvis Kasakhstan, Frankrike eller Danmark kniper OL-plassen (noe jeg tror ikke vil skje, men det kan ikke utelukkes).

Det betyr ut med Pål Grotnes, Tommy Jakobsen, Anders Myrvold, Lars Erik Lund, Per-Åge Skrøder, Tore Vikingstad – der er jeg kommet til seks allerede – og inn for fullt med Ruben Smith, Alexander Bonsaksen, Henrik Ødegaard, Aleksander Rindal, Mats Frøshaug, Andreas Martinsen, Tommy Kristiansen, Martin Laumann Ylven, Fredrik Lystad-Jacobsen (det var ni erstattere og det er flere å ta av).

Nye Norge vil selvsagt fÃ¥ en hel del juling. Men ikke sÃ¥ mye. Samtidig er det et nødvendig onde som de like godt kan oppleve nÃ¥ i Sveits som senere, det vil si VM 2010 eller VM 2011. Det er noe de mÃ¥ gjennom uansett, akkurat som Jakobsen, Trygg, og resten av de som gÃ¥r under betegnelsen gamlingene har mÃ¥ttet tÃ¥le. Herre min hatt sÃ¥ mye juling de fikk før de i fjor plutselig fikk smake suksess – uavgjort etter ordinær tid mot Finland, seier over Tyskland og kvartfinale mot Canada – som skjøv tidligere skuffelser inn i det mest skyggefulle hjørnet i hallen i Halifax.

PS:  Det er blitt snakket om at Kasakhstan kan bli den tøffeste motstanderen for Norge i OL-kvalifiseringen. Jeg tror ikke det. Det blir ingen enkel kamp. Men den blir ikke så vanskelig som den mot Frankrike lørdag, som har en veldig god keeper og bra spill i over og undertall. Det er det som blir avgjørende: keeperen, over og undertall. Jeg tror Norge har det beste overtallspillet og med hjemmebane bør de få – ved hjelp av dommeren – en del flere sjanser i overtall enn motstanderen. Undertallspill er jeg ikke så sikker på at vil være Norges sterkeste side – og keeper Pål Grotnes er jeg som vanlig svært usikker på.

 

Vurdert til: av 5174 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forbundspresident Ole-Jacob Libæk og landslagssjef Roy Johansen uttaler seg som om norsk idrett sentralt burde ha noe til overs for hockeysporten. Mer feil går det ikke an å ta.

Furuset er en saga blott – igjen – fordi hovedforeningen har lånt penger til et aksjeselskap som angivelig skulle skaffe millioner til et toppserielag i ishockey, med geografisk beliggenhet Furuset – en drabantby langs E6 på vei mot Hamar.

De som mente det var en god ide, burde nå tre fram og forklare seg; hvem skulle være villig til å gi bort penger til mer eller mindre seriøse ishockeyspillere, ledet av mindre seriøse ledere, med tilhold i en treningshall ved et kjøpesenter og noen boligblokker og nær sagt uten parkeringsmuligheter – som du må være lommekjent for å finne fram til?

Og hvorfor hadde de ikke lest Furusets historie? Ikke den gamle fra da alle var gode og fram til den gang Bjørn Skaare sto opp om natten for å trene i Bobla. Nei, den fra da klubben for 20 år siden – i alle fall en klubb med samme navn – forsøkte seg med luftige ideer og krumspring i regi av minst like virkelighetsfjerne ledere som nå. Konsekvensene av dem – lederne og deres ideer – var at spillerne som var av de aller beste, men naivt nok trodde på ordgyteriet, fikk en (kanskje) lønnsutbetaling og ble snytt for resten – og til og med avkrevd skatt og straffeskatt for pengene de aldri fikk fordi den såkalte ledelsen hadde innrapport hele årslønnen som utbetalt til skattetaten.

Slå den, den som kan.

Da hadde Furuset tilhold der IKEA nå ligger. Med andre ord et marginalt bedre egnet sted for næringsinntekt og identitet og merkevarebygging enn i dag.

Likevel gis enkeltpersoner i klubbens navn anledning til å hente spillere fra utlandet, love dem en halv million netto i lønn, fortelle de lokale norske spillerne at det er litt skrint, tvinge dem til lønnskutt – for så i desperasjon å løpe litt rundt i nabolaget for å tigge cash til bussjåføren eller boller til spillerne foran avreise til bortekamp.

Hvorfor skal det være så vanskelig å erkjenne at lag ­+ toppidrett i en drabantby i en storby er et regnestykke med så mange ukjente – og kjente faktorer – at det er umulig å få til; det vil si en økonomisk drift som er forsvarlig? Det går ikke på Manglerud, ikke Årvoll, ikke Grorud, ikke Hosle eller Haslum eller Veitvet, bare så vidt i Asker fordi de har et idrettsgymnas vegg i vegg – og kom ikke trekkende med Stabæk i fotball. Her snakker vi om ishockey, håndball, bandy; alt annet enn fotball, som av uklare grunner har fått vanligvis oppegående investorer til å gi bort pengene sine til en virksomhet de visste ville gå i minus.

Men nå gjelder det ishockey, inkludert Stjernen som for n-te gang går på den samme smellen der klubben faktisk og praktisk talt ligger plassert i en gammel ishall ved en liten parkeringsplass i et boligfelt du ikke finner fram til – om du da ikke besitter lyst på grensen til det selvplagende – med FFK (fotball igjen) som altoverskyggende maktfaktor.

Fredrikstad, som ikke er mye mer enn en drabantby på størrelse med Furuset og dens nære landområder.

Det er dette – inkludert det gode, gamle trikset med fiktive kilometergodtgjørelser – Libæk og Johansen mener idrettsforbundet og kanskje staten bør forbarme seg over og investere penger og ressurser i.

Det mener jeg også.

Men det kommer aldri til å skje, selv ikke med OL-kvalifisering en måned unna – og en utvidet OL-tropp 2010 på 23 mann i sikte.

Til Aftenposten sier idrettsforbundets generalsekretær Inge Andersen at han følger nøye med og har full tillit til at ishockeyforbundet har kontroll. Hvordan i all verden skal forbundet administrasjon kunne ha det, med åtte ansatte – hvorav sportssjefen også er assisterende generalsekretær og én er satt til å jobbe med utdanning og utvikling, med det faktum surrende i bakhodet at hans svenske kollega har over 60 kvinner og menn i arbeid med det samme. Norsk idrett er som Roy Johansen påpeker drevet av frivillighet. Noen frivillige er flinke, de fleste er ikke fullt så flinke. De flinke jobber der de får mest igjen for sin flinkhet, de nest beste og dårligste havner der det oppstår et vakuum, kall det gjerne et sort hull (selv om det per definisjon ikke er større enn en et knappenålshode). De havner i hockeyen, og det er selvsagt derfor hockeyen trenger bedre rammevilkår, som det heter, understøttet av staten. Hvis staten, som er oss, mener den er tjent med å ha hockeyvirksomhet, bredde som topp. Det tror jeg vi glatt kan konkludere med at staten og statens forlengede arm idrettsforbundet ikke mener.

For å få topputøverstipend (100 000 per spiller) fra idrettens toppidrettsorgan Olympiatoppen, må ishockeylandslaget være blant de seks beste i verden. Bedre enn for eksempel Sveits og Slovakia og Tyskland og Finland kanskje, i VM. Hvis Roy Johansen klarer å kvalifisere laget til Vancouver-OL nå i februar – er Norge blant verdens 12 beste. Det kan slås fast. I Canada-VM for åtte måneder siden var det verdens åttende beste som kvartfinalist. Men det holder ikke. Landslaget og norsk hockey generelt får klare seg med litt hjelp og velvillighet, nå og da, fra Olympiatoppens sjef Jarle Aambø. Med en annen sjef ville antakelig velvilligheten ikke strukket seg lengre enn en hyggelig kommentar ved hjemkomsten fra Halifax i mai.

Aambø har en sønn som spiller på A-laget til Vålerenga. Han sier han holder seg langt unna, for å si det slik, men han har selvsagt øyne å se med og forstår hvor skoen trykker. Han ser den trykke over alt, men evner å gå inn der det presser på som verst. Slik er tilfeldighetenes spill, som norsk ishockey er prisgitt. Derfor blir det som det alltid har vært; frivilligheten seirer som grunnstein i idrettsbygget – og de mest solide tilfaller de som er solide fra før; ski og fotball. Fordi det er slik vi vil ha det.

 Ære være dem som satser på ishockey, og som når sine eventuelt høye og i utgangspunktet urealistiske mål. Men det er strengt tatt ikke noe å satse på, hvis du tror at forutsetningene skal være optimalt lagt til rette.

Det viser historien, og nå gjentar den seg – og det minner meg om Sarajevo-OL 1984, hvilket er langt nok tilbake i tid til å kunne avfeies som irrelevant, for dem som ønsker det.

Norges hockeylandslag var losjert i det som senere skulle bli studentboliger, men senere ble mer kjent som en del av Snikskytternes Allé. En dag før OL-ilden ble tent, ankom et billass med videofilmer, datidens spinningsykler, norsk mat (bl a spekeskinke) og fine puter og dyner. Norges sterke hockeygutter fikk beskjed om å plassere dette i kjelleren. Spillerne trodde noe skulle tilkomme dem. De tok feil. En dag var alt bort. En tilfeldig visitt – tilfeldighetenes spill igjen – avdekket at alt hadde havnet i langrennsleiren oppe i fjellene.

Der satt Anette Bøe – som paradoksalt nok senere slo seg sammen med Ole-Jacob Libæk – nærmest svøpt i dun og videofilmer og spekeskinke, en sikker vinner med hensyn til optimalisering som det senere er blitt døpt av toppidrettsguruene.

Langrennsjentene vant medaljer og hockeygutta vant ingenting, fordi den frivillige innsatsen som var grunnlaget for forberedelsene og innsatsen i lekene tilfeldigvis ikke hadde vært god nok.

Vurdert til: av 5282 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende