Hockeybloggen

Hockeysjef Roy Johansen fikk den OL-festen han trengte, men må slite med hodepine fram til VM om to måneder.

 Ishockeylandslaget hadde superrekka Patrick Thoresen, Tore Vikingstad og Per-Åge Skrøder fram til Morten Ask ble skadet en uke før OL i Vancouver. Da kom Martin Røymark inn i stedet for Skrøder, og Skrøder ble flyttet ned – inntil han ble skadet og forsvant allerede i første kamp mot Canada.

De nye rekkene fungerte dårlig alle sammen.

Helt til Johansen flytter Mats Zuccarello Aasen opp til Vikingstad og Thoresen i siste periode mot USA. Da hadde Norge en ny superrekke som var god nok til å spille ut både Sveits og Slovakia i de to neste kampene.

Hadde det ikke vært for en feig dommer og litt uflaks – som en underdog og et (antatt) litt dårligere lag gjerne har – ville Norge vært i OL-kvartfinale mot Sverige.

Du kan godt hevde at Norge ville vært der hvis Ole-Kristian Tollefsen ikke hadde pådratt seg matchstraff for den uvørne og unødvendige taklingen av Lubos Bartecko etter bare seks minutter mot Slovakia. Men det vil jeg tilbakevise. Slovakene gjorde 1-0 og 2-0 i løpet av fem minutter fem mot fire som følge av den fem minutter lange Tollefsen-utvisningen – og ble litt for arrogante etter det.

De seilte plutselig rundt på en skøyte – som noen av de norske spillerne uttrykte det etter kampen – og så hogg Thoresen & co (og ikke minst Anders Bastiansen – 3-3 ett tidels sekund før slutt 2. periode) til. Uten gratisåpningen for slovakene ville kampbildet neppe blitt som det ble; Slovakia ville vært mer skjerpet lengre – fordi de ikke ville ha ledet 2-0 så tidlig.

På den annen side er det uinteressant.

Ishockeylandslaget viste karakter av tidligere ukjent karakter og grep sjansen da den åpenbarte seg. Og ikke bare førsterekka. Mathis Olimb var med ett med, i motsetning til tidligere. Fjerderekka med Spets, Forsberg og Laumann Ylven løftet seg ytterligere, fra et fra før (Sveits-kampen) overraskende høyt nivå – ikke bare defensivt, men også offensivt.

Tommy Jakobsen gjorde det – selv om han fikk kjeft av Johansen på benken og Darren Pang på kanadisk TV var veldig opptatt av det – Jonas Holøs spilte sin beste kamp i OL og Mats Trygg var god (ikke som i 2008-VM, men det blir han aldri igjen).

Pål Grotnes veldig god.

Men nå er det slutt, og nå begynner det vanskelige for Roy Johansen – fram til VM starter 7. mai:

1) Hvem skal han vrake – for alle var ikke gode nok, og noen av dem har vært svake i to-tre mesterskap på rad.

2) Noen vil si at de ikke orker å holde på til VM og at OL er en ok avslutning på karrieren – kanskje først og fremst fordi de ikke vil få spille så mye likevel og har lyst til å bruke fridagene i mai andre steder enn i Mannheim.

3) Det er på tide å la yngre spillere få sjansen – fordi de er gode nok og fordi Roy Johansen bør akseptere og ta konsekvensen av at alder og nåværende spillerkvalitet tvinger fram et generasjonsskifte.

Spørsmålet er selvsagt om han vil det, nå når forbundet ikke har vært villig til å gi ham mer enn ett år forlengelse av kontrakten. Han vet hva han har, ikke så mye hva han får etter vesentlige utskiftninger.

Risikoen for VM-nedtur er ikke så stor med tilnærmet samme tropp som i OL, den vil være høy med et visst antall VM-debutanter. Hvorfor skulle Johansen være villig til å ta den høye risikoen når belønningen bare blir et lite hyggelig siste punkt på CV-en?

 Dessuten kan det se ut til at det ikke finnes spillere – for eksempel backer – som kan eller er i stand til å erstatte Tommy Jakobsen, Juha Kaunismäki og Lars Erik Lund.

To barnsfar Jakobsen (39) kan ha spilt sitt siste mesterskap i Vancouver fordi jeg tipper at han teller på knappene etter å ha satt verdensrekord i antall spilte internasjonale kamper – og har han talt lenge på knappene, kan tidspunktet for avskjed være det rette nå.

Kaunismäki fordi han ikke holder på toppnivå og kanskje ikke synes det er så moro å se alle kampene fra benken.

Lund fordi han er 35 og vil spille hvis han først skal være med til VM.

Men alle tre kan fortsatt komme til å bli tatt ut til mesterskapet i Tyskland.

Jakobsen fordi han er god nok og VM går på “hjemmebane” i Tyskland der han spilte ti år som proff.

Kaunismäki fordi han innfinner seg med rollen som reserve og Lund fordi han vil ha godt av et sluttspill fram til NM-finalen med Vålerenga og en lang oppkjøring til VM – som han ikke fikk foran OL.

Så kan Roy Johansen håpe at Alexander Bonsaksen får mer spilletid i Modo resten av sesongen. At han har fått lite av det, syntes i OL. Han var bedre – piggere – i VM-debuten i fjor.

På løpersiden mener jeg i alle fall Ken Andre Olimb og Andreas Martinsen må inn til VM.

Da må to ut.

I OL – som i VM i fjor – var Anders Bastiansen og Mads Hansen langt fra å spille opp mot sitt beste. Begge scoret et fint mål hver, Hansen i overtall – som ikke var noe å skryte av i OL – mot Sveits.

Bastiansen det i høyeste grad viktige 3-3 målet mot Slovakia.

Det er viktig å ha med spillere som kan score viktige mål, men også viktig at de som er med ser ut til å virkelig ville være med. Jeg synes hverken Hansen eller Bastiansen har vært av den sorten (tenk bare hvor god Bastiansen var i VM 2007 og 2008 og hvor usynlig han var i OL).

Hansen kan ha vært preget av ansiktsskaden og det faktum at han måtte spille med heldekkende visir i OL. Men han oppfylte heller ikke potensialet i VM i fjor – uten det.

Selv om han fikk my spilletid da.

Det fikk han i Vancouver også.

Skal Hansen spille VM, er det på sin plass å forlange det på forhånd umulige: at han må prestere bedre og produsere mer som takk for tilliten.

I OL hadde Mads Hansen (77,49) bare syv færre spilleminutter enn Mats Zuccarello Aasen (84,28) på fire kamper. Med det hadde Hansen fjerde mest istid av løperne. Anders Bastiansen hadde femte mest med 62,03.

# Thoresen mest (85,09) og Vikingstad tredje mest (82,44).

Hadde Morten Ask og Skrøder spilt ville de kanskje hatt mer enn Hansen/Bastiansen. På den annen side er det ikke sikkert Ask og Skrøder blir klare for VM på grunn av skadene, og da vil i utgangspunktet Johansen måtte støtte seg til Hansen og Bastiansen igjen.

I VM i fjor var jeg kritisk til Tore Vikingstad av samme grunner som jeg fortsatt er det til Mads Hansen og Anders Bastiansen. Etter de to første kampene i OL var jeg det fremdeles. Men så fikk han – og Patrick Thoresen – nesten bokstavlig talt et spark bak av sin nye rekkekamerat Zuccarello Aasen, og da så han seg liksom ikke tilbake.

Tre mål mot Sveits og ett mot Slovakia; Vikingstad var ikke til å kjenne igjen. Han strålte og jublet til og med etter å ha scoret. Han var rett og slett fornøyd, og nå skal VM avvikles rett utafor stuedøren hans i Tyskland. Jeg tror ikke det vil være nødvendig for Johansen å ty til så mange typer overtalelser som han pleier denne gangen.

Heller ikke når det gjelder resten.

VM er rett før fotball-VM og oppmerksomheten vil være så som så. Men mesterskapet er uansett et utstillingsvindu for spillerne.

Der kan Jonas Holøs bekrefte at han er god nok for NHL.

Mats Zuccarello Aasen også.

Mathis Olimb og Martin Røymark kan på sin side rette opp den noe svake inntrykket de etterlot i OL. På bakgrunn av Olimbs VM i 2008 og han og Røymarks halve sesong i Frölunda trodde jeg de skulle ha blitt litt mer modne (Olimb) og offensivt bedre (Røymark). Det har ikke skjedd.

Hvorfor vet jeg ikke.

Det blir opp til Roy Johansen å finne ut og rette opp til VM.

Til slutt en liten hyllest til Martin Laumann Ylven.

 Han spilte bare 20,34 minutter i løpet av fire OL-kamper – minst av løperne – men de utnyttet han på en godt synlig og veldig effektiv måte. Ikke dermed sagt at han burde fått mer istid og bør få det i VM. Mer for å påpeke at det er mange roller å fylle, og at Laumann Ylven oppfylte sin til fulle.

Vurdert til: av 709 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sidney Crosby var på isen ved de tre første baklengsmålene da Canada tapte 3-5 for USA. Det ser ikke bra ut, med tanke på kvartfinalen mot Alexander Ovetsjkin og Russland onsdag.

 For slik blir det.

Noen har begynt å bli så pessimistisk på vegne av OL-turneringens selvutnevnte gullfavoritt at de nå roper et varsku for Canadas motstander Tyskland i kvalifiseringskampen tirsdag ettermiddag lokal tid her i Vancouver.

Glem det.

 Canada vinner den kampen lett, og det kan tenkes at den kampen også vil gjøre Crosby & co godt. Det har Canadas alle NHL-superstjerner snakket som siden de startet turneringen med 8-0 over Norge.

 De trenger flere kamper sammen.

 Foran premeieren fikk de en økt sammen. Sist de var samlet – 40 kandidater i Calgary for et halvt år siden – var de sammen i to dager. De er superstjerner og er vant til raske skifter av spillersammensetninger og lagendringer, men det tar uansett litt tid før alt sitter – spesielt for Canada slik Canadas lag ser ut her.

Jeg mener spillerne offensivt er litt for like, og defensivt litt for ulike – og et par av backene for dårlige eller feil valg av manager Steve Yzerman, trener Mike Babcock og hele resten av Canadas coach-arsenal.

Chris Pronger (35) gjør alt enkelt, og jeg må innrømme at jeg har latt meg imponere av at han – store karen  (198 cm/97 kilo) – har klart overgangen til de nye reglene i NHL (og resten av verden) tilsynelatende greit – i Philadelphia Flyers. Her i OL-turneringen har stilen og tilnærmingen hans, for å si det slik, ikke fungert eller vært effektiv.

Det kom tydelig fram i kampen mot USA, der de amerikanske backene viste hvordan moderne backer skal se ut og opptre. Først og fremst ved Brian Rafalski (36); intens, kjapp i de første skjærene, effektiv i nærkampspillet, smidig, teknisk eminent på skøyter og i pasningsspillet.

Før de nye reglene som ikke tillater holdinger og hektinger og interference ble innført, hadde for øvrig Rafalski problemer med å få jobb i NHL. Han spilte blant annet i Sverige og Finland. Nå har han en femårs kontrakt verd 180 millioner i Detroit Red Wings.

Sammenliknet med Rafalski framstår Pronger som gammeldags. Det gjør også Canadas kaptein Scott Niedermayer (36). Begge spiller mye – og rasjonelt og “forsiktig” deretter – i sine klubblag. Her får de mindre istid og har ikke klart omstillingen til høyere intensitet og aggressivitet – som de må når minuttene blir færre og ikke minst motspillerne øker trykket over hele banen.

Det er et poeng Norges Tore Vikingstad ga meg da jeg møtte ham, Mats Zuccarello Aasen og Patrick Thoresen i deltakerlandsbyen mandag morgen – 16 timer etter USA-Canada.

Zuccarello Aasen mente kanadierne hadde sett litt “bekvemmelige” ut så langt.

Det er jeg også enig i; litt sloppy som det heter på engelsk, eller litt engstelige – eller presset som Thoresen påpekte.

Tar du en titt på USAs 5-3 mål er det lett å samtykke. Corey Perry var litt for rolig eller engstelig da han skulle klarere pucken foran sitt eget tomme mål – Martin Brodeur ut til fordel for en ekstra utespiller – da Ryan Kesler kastet seg fram som om det var det siste han skulle gjøre her i livet.

Og slo pucken i mål.

Til en sensasjon, tross alt.

USAs keeper Ryan Miller reddet 42 av 45 skudd.

Canada hadde fram til nå ikke tapt en OL-kamp mot USA siden 1960.

Det er 50 år.

Og Canada – alle drøyt 200 OL-deltakerne til vertsnasjonen – har hatt som motto foran dette OL “å eie pallen” (Own the Podium). Det likner mistenkelig på skøytelandslagets “tapetsere pallen” foran Torino-OL 2006.

 Alle vet hvordan det gikk.

Canada husker også hvordan det gikk da.

 Hockeylaget tapte 0-2 for Sveits – hvis keeper Martin Gerber reddet like mange som Miller her søndag kveld – og Canada røk ut for Russland med en veldig ung Alexander Ovetsjkin (da 20) i kvartfinalen.

Nå venter Ovetsjkin og Russland igjen.

For Canada vil OL være mislykket uten gull til hockeylaget. Det er offisielt uttalt. Det sier en del om hva som står på spill.

 Canada er på tynn is.

Av flere grunner enn backene nevnt tidligere.

Jeg synes løperne er for like.

De er nesten alle typiske målscorere.

Canada ser ut til å ha satset på at synet av dem – Crosby, Nash, Getzlaf, Perry, Heatley, Toews, Iginla, Marleau – skulle skremme vettet av alle. Det har virket motsatt. Det har satt en støkk i kanadierne selv å se at de ikke har klart å levere varene, som det heter.

Det er i det hele tatt paradoksalt og betegnende at backen Drew Doughty (20, Los Angeles Kings) – jo da, Crosby har vært god og Heatley og Nash – kanskje har vært Canadas beste spiller. Ekspertene trodde han skulle være reserve, selv om Babcock antydet noe annet, og nå har han sammen med Chicagos unge backer Duncan Keith (26) og Brent Seabrook (24) gjort seg veldig bemerket, i positiv forstand.

Med høy intensitet og aggressiv og smertelig effektiv stil (det var Doughty som taklet Per-Åge Skrøder ut av turneringen med et klokkeren treff i midtsonen i åpningskampen).

Canadas håp – mot Russland – ligger altså i å la være å bruke Pronger 16 minutter i hver kamp som hittil, og pøse på med den moderne typen.

Hvis ikke det skjer, kan det fort hende at bildet av Canada likner det fra fire år tilbake, da gamle og skadete stjerner måtte dra hjem med halen mellom bena – fire år etter gullet på amerikansk is i Salt Lake City 2002.

# Jeg tipper Babcock bestemmer seg for å bruke Roberto Luongo (30) i mål igjen, istedenfor Brodeur.

# Jeg tipper han gir beskjed om litt mindre fiksfakserier a la Getzlaf, takk.

# Jeg tipper at Russlands superrekke med Ovetsjkin, Evgenij Malkin og Alexander Semin blir for sterk uansett.

Vurdert til: av 882 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå er den her: norsk ishockeys største sjanse til å vise seg fram. Det er om å gjøre at spillerne er klar over det, og vet å gripe den.

 Alle som taler andre idretter enn fotballens sak, vil i desperasjon ofte bruke argumentet om at nettopp den – fotballen – får så alt for stor oppmerksomhet. Da pleier jeg si at vi kan fortsette diskusjonen, hvis det argumentet ikke blir brukt.

Norsk ishockey er en av dem som ikke er som norsk fotball.

Den kan ikke leve lenge på gamle meritter eller høydepunkter.

Drillo & co har levd høyt og lenge på noe de gjorde for 15-20 år siden. Hockeylandslaget huskes kanskje til i dag – søndag -  for at det i går – lørdag – spilte uavgjort mot et av verdens beste ishockeylandslag (Sveits er ranket syv i verden) i ordinær spilletid, og tapte temmelig urettferdig i forlenget spilletid.

For hvem husker at ishockeylandslaget spilte uavgjort mot Finland (i ordinær tid) og slo Tyskland i VM for to år siden, og gikk til kvartfinalen i kanadiske Halifax?

Noen husker det kanskje. Men det ga ikke særlig – om noen – uttelling for norsk ishockey. Hverken hva popularitet angår, eller på bankkontoen.

Norsk ishockey er fortsatt norsk idretts fattige lus (sammen med alt for mange andre) og den må kjempe for sine 15 sekunder of fame hvert eneste minutt – selv om det er landets nest mest populære publikumsidrett (det er også et dødfødt argument; det har jo ikke vært til hjelp, det heller).

Nå våger jeg imidlertid å si at det store sjansen er her.

Til å skape seg et navn.

Til å få folk flest til å fatte interesse, sånn over det ganske land.

Til å få for eksempel Dnbnor til å gi bort sponsorpengene sine til norsk hockeyungdom framfor svensk.

Den er her nå til tirsdag. I Vancouver. I et OL der ishockeyturneringen overgår alt hva (internasjonal) media og publikumsinteresse angår. I Canada Hockey Place, i verdens mest hockeygale og nest største land (de største avisene skriver om kvinnehockey på lederplass her) –  foran 20 000 tilskuere (det er det hver gang, tre ganger om dagen).

Norges ishockeylandslag mot en nasjon som er “fullstappet”  (trener Roy Johansens ord) av NHL-stjerner.

Det er akkurat nå – når jeg sitter og ser Latvia mot Slovakia (for et lag!) – ikke klart hvem det blir. Men det er altså snakk om en kamp om retten til å spille kvartfinale i OL.

Det kan bli mot Russland, det kan bli mot USA, Canada, Finland – og for all del: Sverige.

Nei, nei, nei – Norges ishockeylandslag kommer aldri i livet ditt til å vinne den kampen.

Men Norge har et godt nok lag til å spille så bra, underholdende og frekt mot det – Russland eller Tsjekkia eller Canada – at det vil bli lagt merke til og skrevet om.

Ja, og hvis Norge skulle vinne den kampen – da kan jeg nevne at kanadisk media stadig skriver og snakker om Canadas 0-2 for Sveits i Torino-OL for fire år siden.

Sveitsisk hockey har en høy stjerne – og en del NHL-spillere – her i hockeyens hjemland nettopp på grunn av den seieren.

Et annet eksempel: Norges Mats Zuccarello Aasen (22) omtales allerede som en som kan spille i NHL, etter å ha syntes i kampene mot Canada (0-8) og USA (1-6).

 Avisen Toronto Stars kommentator Damien Cox twitrer blant annet (takk til Fredrik Olasveengen for tipset):

 “Norwegians applauding the fans as they skate off the ice. My new favourite hockey team. Vikingstad, Zuccarello and the boys”.

 ”This little Norwegian Aasen Mats Zuccarello is a treat to watch. Could skate all day”.

  NHL er alles drøm her borte. Spillerne er superhelter, den største stjernen gjennom alle tider – Wayne Gretzky (han tente OL-ilden) – en slags gud.

På vei til ishallen her om dagen passert jeg et ungt kanadisk par. Han sa at han hadde SETT Gretzky dagen før. Kjæresten hans trodde ham ikke: Gretzky? Wayne Gretzky (faren hans Walter er også nasjonalhelt)? Hvor? Når? Are you sure?

Mats Zuccarello Aasen kan altså spille seg til NHL-kontrakt. Det kan sikkert også Patrick Thoresen igjen – kanadiske hockeybloggere mener det bare er snakk om tid – og Jonas Holøs er jo allerede tinget på av Colorado Avalanche.

Trener Roy Johansen kan på sin side bli genierklært, ut over hyllesten han fikk av Sveits’ tyskkanadiske trener Ralph Krueger på den internasjonale pressekonferansen etter kampen lørdag.

Det er opp til spillerne hans.

Det også.

Vurdert til: av 949 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter Sveits kan Russland og Alexander Ovetsjkin bli neste motstander for Norge og Mats Zuccarello Aasen.

 Jeg nevnte Mats Zuccarello Aasen (22) innledningsvis fordi jeg tror han kan bli veldig avgjørende mot Sveits (21.00 norsk tid lørdag).

På mange måter.

1) For at Norges desidert beste offensive duo, Patrick Thoresen og Tore Vikingstad, skal kunne være nettopp dét mot Sveits – sjanseskapende og målscorende – er de avhengig av at Roy Johansen plasserer Mats Zuccarello Aasen ved siden av dem i samme rekke.

Det gjorde han mot slutten mot USA.

- Det var et bra trekk av Roy, sa Thoresen til meg etter kampen.

Da klarte plutselig Thoresen og Vikingstad å ta seg ut av egen sone, og inn i USAs. Inntil da – sammen med Martin Røymark – hadde de faktisk talt ikke kommet noen vei.

Ikke dermed sagt at det var Røymarks skyld. Roy Johansen så for seg at hans sterke skøytegåing skulle skape defensiv trygghet og plass offensivt for Thoresen og Vikingstad.

Det fungerte ikke.

Fordi Canada og USA individuelt og taktisk kollektivt sett var alt for gode.

 De fikk ikke tak i pucken og da de gjorde det var det umulig å få den i riktig retning – og ikke minst ut av egen sone.

Det er Mats Zuccarello Aasen veldig god til.

Han kan få tak i pucken, og han er god til å få den ut av sonen – og til å spille fri medspillerne på passe frekt og overraskende vis.

Han spilte fram Jonas Andersen to ganger mot USA, første gang allerede etter 40 sekunder.  Andre gang etter 12 minutter. Andersen så god ut begge ganger, fordi Zuccarello gjorde ham god – inntil Andersen misset alene med Ryan Miller.

Da så Andersen ikke så bra ut, på dette nivået.

I Norge ville han sett veldig god ut, fordi han etter all sannsynlighet hadde gjort mål – på det nivået.

2) I overtall – i Morten Ask sitt skadefravær – vil Mats Zuccarello Aasen også få mer spilletid enn han har vært vant til fra to foregående VM for Norge.

Det er bra, fordi han er best der også – slik han har sett ut hittil.

Da gjenstår avslutningene.

Mot Sveits’ keeper Jonas Hiller. Det er å håpe at Anaheim Ducks førstevalg er litt mindre suveren enn mot Canada (2-3 etter straffeslagkonkurranse).

Hvorfor kunne i det minste ikke Norge hatt en keeper som hadde rukket Hiller til knærne?

Jeg har tatt opp det norske backproblemet et par ganger under OL, fordi jeg synes alt snakket om keeperproblemet har overskygget det faktum at norsk hockey ikke makter å få fram en eneste – nesten – back som holder mål internasjonalt.

Men nå er det på tide å ta fatt i keeperproblematikken igjen.

Det må være noe dundrende galt med den delen av spillerutviklingen i Norge når den beste keeperen i landet som er norsk er så uendelig mye dårligere enn keeperne til alle andre nasjoner i denne OL-turneringen.

Pål Grotnes i all ære.

 Han er bedre nå enn i VM i fjor. Men han slipper returer som han alltid har gjort – rett ut i banen foran seg – og kraften/styrken i bevegeligheten hans mot stolpene er ikke patent, spesielt som kampen lider.

Og bakom kommer ingenting.

Grotnes fyller 33 om tre uker og han holder ikke til han er 37 (snart 38), som Canadas Martin Brodeur.

Hvis Norge skulle slå Sveits lørdag kveld, har kampen sett slik ut:

# Fem norske spillere tar oppstilling i midtsonen for å stoppe Sveits’ angrepsfart. For å få til det, må Norge da først ha lagt pucken dypt, dypt ned i motstandersonen.

# Når så Sveits i mangel av alternativer legger pucken dypt ned i den norske sonen, må det skje noe fort – fra norsk side. Backene må reagere kjapt og klokt – det siste betyr: Kline pucken av all kraft tilbake der den kom fra, langs vantet – der en medspiller er klar til å kippe den ut i midtsonen.

Det høres kjedelig ut, og det blir kjedelig.

Men det er den eneste måten å vinne på.

Og den eneste måten å unngå Russland, Finland, Sverige, Tsjekkia eller USA på i den ene påfølgende kampen om retten til å spille kvartfinale – slik de tre tabellene ser ut nå, før supersøndag med Tsjekkia-Russland (som mistet to poeng mot Slovakia), USA-Canada (som mistet ett mot Sveits) og Finland-Sverige (som gjorde 4-2 (Daniel Alfredsson) i siste sekund mot Hviterussland).

 Personlig ville jeg gjerne sett Norge-Russland.

Alexander Ovetsjkin én gang mot Norge – den eneste gangen i hockeyhistorien, kanskje.

For øvrig har Wayne Gretzky tro på Tsjekkia.

Etter å ha sett Jaromir Jagr (38) mot Slovakia, er det lett å samtykke.

Vurdert til: av 980 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Brødre er ofte ganske like, men Søta Bror er veldig ulik sin norske hockey-lillebror. Ikke minst når det gjelder evnen til å fostre backer. Kunne Norge fått låne en eller to – i alle fall til over OL?

Niklas Kronwall for eksempel?

Eller hva med backkompisen hans fra Detroit Red Wings, Nicklas Lidström?

Jeg så Sverige mot Tyskland kvelden før Norge-USA torsdag.

 Det er synd å si at tyskernes backer – Christian Ehrhoff  (Vancouver Canucks) for eksempel – er dårlige. Sveriges var bare så mye bedre; bevegelige, kloke, store, effektive, kvikke, skuddsterke – ja, du skjønner?

 Okei, Sveriges befolkning er dobbelt så stor som Norges og de har over 300 ishaller mot Norges litt over 30. Men hvorfor i all verden er det kul umulig å få fram én skikkelig god back i norsk ishockey, for eksempel av samme kaliber som Sveriges Magnus Johansson?

Ole Kristian Tollefsen har spilt tre sesonger i NHL.

Mats Trygg var det NHL-klasse på i Halifax-VM for to år siden og Jonas Holøs spiller antakelig i NHL en gang. Men de har et stykke igjen til Johanssons klasse.

 Johansson (36) har du antakelig ikke har hørt så mye om.

 Han spiller for Linköping sammen med Norges Martin Laumann Ylven (21). Han er ikke stor – 178 cm/82 kilo – og litt lik  (ikke størrelsesmessig) Jonas Holøs, bare enda litt kvikkere både i steget og skuddavløsningen (neida, Holøs er ikke mye dårligere, men jeg snakker her om det lille som skiller – og Holøs er tross alt Norges beste back, Johansson kanskje Sveriges dårligste i OL, for å si det slik).

Og pasningsspillet; pasningene er sveipende myke som smør.

 Johansson har prøvd seg litt i NHL, men ikke vært bedre enn (større enn?) at han har måttet ta til takke med Sveits, Russland og Sverige for det meste.

 Tilbake til spørsmålet: Hvorfor får ikke norsk hockey fram backer av tilnærmet kvalitet?

 Mangel på tålmodighet og kunnskap?

 I eliteserien i Norge er de beste backene hentet fra utlandet: halvdårlige i den store sammenhengen, men ganske overlegne i denne.

 Kanskje har ikke trenerne i yngre årsklasser øye for hva som kan bli en god back, kanskje er det ikke så moro å ha det – kanskje er det mer moro å dyrke den lille dribleren som scorer hundre mål i 12 års alderen?

 Mens du lurer på det, kan du titte litt på et forslag til pauseunderholdning i Sparta Amfi:

  http://nbcsports.msnbc.com/id/34960888/ns/sports-nhl/displaymode/1247/?beginSlide=1

 Litt mer om kvinner, før jeg går videre: Canada-Sverige 13-1 i OL-turneringen.

Sverige er regnet som best bak Canada og USA, Damkronorna går for bronse – og da kan man lure på hvorfor kvinnehopp ikke har fått innpass i OL. For øvrig ryktes det at kvinnehockey er på vei ut. Det kan være like bra, slik det ser ut nå.

 18-0 (Canada-Slovakia) og så videre er neppe bra reklame for IOC eller det internasjonale hockeyforbundet.

Inn med hopp i Sotsji, ut med hockey!

Norges trener Roy Johansen sier at spillerne hans må bli flinkere til å få pucken dypt ned i USAs sone i kampen torsdag ettermiddag her i Vancouver. Mot Canada sviktet det på det punktet. Kanadierne fikk lov til vende spillet hurtig fordi Norges spillere ville drible eller holde på pucken i stedet for å spille den kjapt og dypt i banens lengderetning.

 Pussig eller interessant nok bemerket Marit Breivik – håndballtreneren – dette da jeg sammen med henne så Norge trene foran Canada-kampen.

 Og så må de norske backene få hjelp til å hente ut pucken og vende opp med den fra egen sone. Hvis ikke de får det, vil USAs tunge løpere straffe dem umiddelbart. David Backes (25) for eksempel: 191 centimeter høy og 101 kilo tung. Så ham mot Sveits. Han fikk en kølle i ansiktet i første bytt og blødde som en gris omtrent resten av kampen. Men det lot bare til å gi ham enda mer – ooops – blod på tann.

Men det er den lette du bør legge merke til på USA: Nummer 88 Patrick Kane, 178 cm og kun 81 kilo. Han tar igjen alt det tapte ved spilleforståelse.

 Litt som Mats Zuccarello Aasen.

 Med Morten Ask og Per Åge Skrøder ute av OL-turneringen vil Modos norske toppscorer få enda mer spilletid i overtall. Det tror jeg kan være bra, for ham og Norge. I to foregående VM-turneringer har han muligens lidd under for lite spilletid i fem mot fire og fem mot tre; han har liksom skullet ta igjen det tapte i fem mot fem og har overarbeidet.

Men det er bare kanskje.

Jeg tror Zuccarello Aasen (22) er en mye mer moden og sterkere spiller nå enn han har vært for Norge i to tidligere mesterskap.

 # Norge kan ikke hente inn en ny løperspiller for å erstatte Per Åge Skrøder. Særegne OL-regler stopper det. Jonas Andersen erstattet Morten Ask, men det kunne han gjøre fordi Ask ble skadet før turneringen startet. Da Skrøder ble ankelskadet i andre periode mot Canada, var det for sent.

Til slutt en liten hyllest til Finlands Teemu Selänne (snart 40). Med en målgivende pasning i Finlands 5-1 seier over Hviterussland er han nå oppe i 36 målpoeng (20 mål/16 assist) – det er OL-rekord – i sitt femte OL (like mange som faren til Patrick Thoresen (26), Stavanger-trener Petter (48)).

Helt til slutt: Er Peter Forsberg ferdig som spiller på aller høyeste internasjonale nivå? Nei, nei, nei. Mot Tyskland var han veldig god offensivt i rekke med Henrik Zetterberg (29) Detroit Red Wings) og Patric Hörnqvist (23, Nashville Predators).

Forresten: Det må ikke bli nye åtte baklengs mot USA – og null forover – fordi elendig målforskjell kan innebære en alt for god motstander i den ene kampen om kvartfinale.

For eksempel Slovakia.

Vurdert til: av 1063 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er vanskelig å komme fra at 0-8 ikke ser pent ut. Men det ser ikke så ille ut for ishockeylandslaget – med hensyn til målet om kvartfinale.

# Med Ole Kristian Tollefsen på plass til kampen mot USA får Norge en bedre balansert backoppsetning.

# Pål Grotnes er ikke en keeper i verdensklasse. Men har han ork, er han god nok til å skape litt trøbbel for Sveits og nok trøbbel for motstanderen i den ene kampen om kvartfinale.

# Med Tore Vikingstad og Mats Zuccarello Aasen i samme stil som i går, kan Roy Johansen være trygg på at han har et bra spill i overtall.

# Patrick Thoresen var ikke spesielt god mot Canada. Men det er ingen grunn til å tro at han ikke vil være det når det virkelig teller.

Det er selvsagt noen skjær i sjøen også:

Hvor alvorlig er ankelskaden Per Åge Skrøder pådro seg da han ble most i vantet i midtsonen av Drew Doughty i 2. periode?

Orker Jonas Holøs og Mats Trygg, som spilte nesten halve kampen mot Canada, det hardkjøret Roy Johansen utsetter dem for?

Men først av alt:

Jeg tror alle 20 000 tilskuerne i Canada Hockey Place – med unntak av fem i lusekofter med norske flagg – hadde røde eller hvite Canada-drakter på seg. To timer før kampen var køene utenfor hallen flere hundre meter lange, selv om alle for lengst hadde kjøpt billett.

Det var nå OL skulle begynne.

 Det er blitt sagt på TV og skrevet i avisene her helt siden åpningsseremonien sist fredag: Det var med Canada mot Norge i hockey at OL virkelig startet; endelig kom NHL-stjernene til byen.

They’re coming home – og den hjemkomsten var til å få gåsehud av.

Go Canada Go!

Virket de norske spillerne starstruck – som det heter på engelsk – allerede under oppvarmingen?

Nei, det så ikke slik ut (bortsett fra manager Petter Salsten som dro fram fotoapparatet halvveis i første periode: fanget opp og vist på storskjermen).

 Da kampen begynte så det imidlertid slik ut med en gang.

Midtsonen var vid åpen og Canada var inne i Norges sone på en, to tre.

På den annen side var det ikke noe annet å vente.

 Norge er en kuriositet i den store hockeyverden. Før kampen lurte en TV-reporter som skal intervjue keeper Pål Grotnes foran kampen mot USA torsdag på om han kunne ta med seg leverpostei, brunost og kaviar til intervjuet.

Moro med Norge, liksom.

Men så virket det som om Canada ikke hadde lyst til å ofre så mye for å få det gøy. En og annen takling, en og annen ufin nærkamp (Tommy Jakobsen fikk en albue bak eget mål som dommeren godt kunne sett). Sidney Crosby & co skjøt 14 skudd i første periode, mot Norges fire mot Vancouver Canucks’ keeper Roberto Luongo (Luuuuuu skrek 20 000) – men ingen av dem var spesielt skumle; fra dårlige vinkler og ingen kanadiske spillere gikk veldig gjerne inn foran Grotnes for å skjerme ham slik at han ikke skulle se utgangen av skuddet.

Kampbildet i første periode var ganske likt det for to år siden i Halifax-VM da Canadas Rick Nash scoret Canadas seiersmål 2-1 først fire minutter før slutt.

Eneste lille forskjellen, kanskje, var at Norge ikke hadde kvaliteter til å skape noe som helst denne gangen. Patrick Thoresen fikk lov til å være småfrekk et par ganger, Skrøder var der han skal være - omtrent inne i mål - og pucken spratt rundt Luongo et par ganger.

Det kunne se skummelt ut, med norske øyne.

Men det var det ikke, og muligens var det dumt – for Norges del – at Canada ikke klarte score i 1. periode. 0-0 var svært flatterende for Norge, og føltes antakelig flaut for Canada. 

Da Jarome Iginla på pasning fra Crosby gjorde 1-0 to og et halvt minutt ut i andre periode, sto Rick Nash rett foran Pål Grotnes. Rett før smalt pucken i venstre stolpe bak ham. Kanonaden hadde startet. Den skulle bare øke i styrke.

Det var ventet.

Canada kom til kampen med en trening sammen. Den ble riktignok overført direkte på kanadisk TV, men de trengte selvsagt en periode for liksom å komme inn i det.

Dany Heatley styrte inn 2-0 to minutter etter det første fra en posisjon rett foran Grotnes.

Han fikk stå der helt alene. Full forvirring rundt Grotnes. Det liknet på VM i Sveits i fjor.

Det kan det ikke gjøre for mange ganger her i OL: Backene søker for mye mot pucken, og løperne som da skal tre støttende til (som Vikingstad ved dette målet), gjør det samme.

0-3 var også slik.

Mats Trygg kom på etterskudd, samtidig som Grotnes heller ikke var med. Ingen var med: Canada spilte i undertall!

Resten kan i og for seg forbigås i stillhet. Som Patrick Thoresen sa det etterpå: Når det drar i vei, ser du virkelig hvor stor forskjell det er på lagene.

Den forskjellen kan også bli stor mot USA. Skal jeg være ærlig, frykter jeg den kampen mer enn denne mot Canada. Norge-USA har aldri vært en god kombinasjon, sett med norske øyne. Du må i alle fall et stykke tilbake i tid.

 Og det er jo liten trøst.

Men for all del.

Svenske TV-kommentatorer mente i natt at Modos toppscorer Mats Zuccarello Aasen (22) er moden for NHL. Jeg synes i alle fall han var mye bedre nå enn han har vært i to VM-turneringer for Norge, i Halifax og Sveits i fjor. Han spiller på små marginer, men nå var de på hans side. Og han virker sterkere rundt pucken. Det er kanskje det viktigste. Det betyr at han ikke mister den der han absolutt ikke må miste den.

Det er sånne saker – som for eksempel at Martin Røymark gjorde en god kamp og at Mathis Olimb forhåpentligvis har mer å gå på – som får meg til å tro at det kan bli en bra turnering for Norge. Det vil si kvartfinale eller “nesten” kvartfinale.

 # Sveits-USA  (1-3) før Canada-Norge var en veldig bra kamp. Tette og harde nærkamper, kvikke avslutninger, full fart MOT motstandermålet. Men Sveits ble først gode da USA sluttet å være det. USA vant skuddstatistikken 14-4 i andre periode og ledet 3-0 da Sveits reduserte.

# Jonas Hiller (Anaheim Ducks, NHL) i Sveits’ mål var selvsagt veldig god. Ryan Miller (Buffalo Sabres) i USAs mål tabbet seg ut på baklengsmålet – slo den nærmest inn i eget mål.

# Sveits har tre-fire, kanskje fem-seks klassespillere, blant andre backen Mark Streit (New York Islanders, NHL) og løperen Romano Lemm (Lugano, Sveits).

# Russland er i lekehumør (så dem mot Latvia i natt). Bra Norge ikke møtte dem i åpningskampen.

Vurdert til: av 1091 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Norges ishockeylandslag er kvalifisert for OL-turneringen i Vancouver. Det burde være grunn god nok til ikke å skrive negativt om det.

Det mener Mats Zuccarello Aasen (22).

Han er toppscorer i svenske Modo og har spilt to A-VM på rad for Norge. Han kan være god nok til å spille i NHL, han kan ikke være det. Nå skal han spille mot verdens absolutt største stjerner, i det som er kalt tidenes beste beste ishockeyturnering, for det norske ishockeylandslaget.

Prestasjonen hans vil være avgjørende for om han blir tilbudt kontrakt i verdens beste liga (NHL).

 Norges ishockeylandslag er med i OL for første gang siden 1994, da det kvalifiserte seg i kraft av være vertsnasjon.

Norge går for å være det svakeste laget her i Vancouver, sammen med Latvia, Tyskland og Hviterussland. Bare det sier litt om hva Zuccarello Aasen & co skal bryne seg mot. Canada, USA og Sveits i det innledende gruppespillet, deretter høyst sannsynlig et kanonlag til i den ene kampen om en plass i kvartfinalene.

Derfor er det lett å være enig med Mats Zuccarello Aasen når han etter Norges trening her i Canada Hockey Place søndag morgen tar tyren ved hornene, for å si det slik.

Jeg vil stille ham noen spørsmål om svenskenes hockeygullgutt og verdensstjerne Peter Forsberg (36), som han spiller sammen med i Modo. Zuccarello Aasen sier noen sånt som “jasså, du er her” – før han sier at han synes jeg bare skriver negativt om ham og det norske hockeylaget i bloggen min.

Det blir en kort diskusjon.

Jeg mener han ikke har spilt bra i VM, hverken i Halifax 2008 eller Sveits 2009.

I min forrige blogg her fra Vancouver skriver jeg at backene er Norges svakeste lagledd.

Det er ikke noe nytt.

Jonas Holøs og Mats Trygg holder på sitt beste et nivå som kunne kvalifisert dem til å spille for Tyskland, for eksempel. Hvilket nivå Ole-Kristian Tollefsen holder nå, gjenstår å se. Han har ikke spilt på en stund og har hatt en strevsom privat opptakt til OL.

Resten er selvsagt gode nok til å spille for Norge.

 Men det er dessverre fordi norsk hockey på klubbnivå har vært elendig til å utvikle backer. Lars Erik Lund i all ære, men han har for mange kvalitative huller til å spille på dette nivået (det er han fullstendig klar over, og derfor er han også så god han kan være når han slipper til en gang i mellom).

Under et pressemøte i Halifax-VM innrømmet Roy Johansen og daværende assistenttrener Sjur Robert Nilsen – understøttet av videocoach Tom Jøstne – at backene tok ut for mye is; det vil si at de ga motstanderen for mye rom i en mot en situasjoner.

Norges keepere slapp inn noen skudd som ikke så alt for skumle ut. Men motstanderen hadde fått for god tid og backen som hadde gitt ham for mye plass, forstyrret sikten for Andre Lysenstøen og Pål Grotnes.

En dag kom Tommy Jakobsen (39) bort til meg på spillerhotellet i Halifax og lurte på hvorfor jeg ga ham så mye negativ kritikk i VG. Det spørsmålet medførte en ganske lang samtale. Den var nyttig, i alle fall for meg.

Med den fikk jeg enda en gang bekreftet at det er mer utøvernes stolthet og interne prestisje – samt reaksjonene fra deres nærmeste – det er snakk om når de ikke liker omtalen de får i mediene.

Jeg oppfattet det slik at Tommy Jakobsen ikke var uenig i at han spilte “gammeldags” og at han – ikke minst som kaptein og lagets desidert mest erfarne – burde spille på en måte som liknet den Norges trenere ville at han skulle gjøre (ikke ta ut for mye is, ikke trekke ned tempoet ved å holde på pucken,  men i stedet spille den raskt opp i banens lengderetning).

Men han mente at de beste spillerne – som han er ved å spille på landslaget – burde bli behandlet mer varsomt, mer respektfullt kanskje og få positiv omtale uansett, i kraft av statusen.

Og fordi de legger ned så mye tid på trening og ofrer så mye; de fortjener ikke negativ omtale – i kraft av innsatsen.

Det går an å være enig i det.

Jeg husker Norges keeper Jørn Goldstein ble spurt om hva han drev med siden av ishockeyen etter Norge-USA 3-3 i 1984-OL. Jeg jobber, svarte han. TV-reporteren fra amerikanske ABC ble fullstendig satt ut – jobbet han OG spilte ishockey?

 Det bildet er fremdeles relevant for norsk hockey, og  for den håndfullen landslagsspillere som spiller i den norske eliteserien. 

Men det skaper ingen debatt.

 Folk flest tar det jo for gitt at toppidrettsutøvere trener alt de orker og ofrer alminnelig familieliv og søndagsturer i skog og mark, for å gjøre det de har aller mest lyst til og er veldig gode til (eller omvendt). Som OL-deltaker er du utøver 24/7 – slik Olympiatoppen sier han og hun er – med alt det innebærer.

Det er altså ikke noe særlig godt argument for kravet om positiv omtale.

Debatt, diskusjon, uenighet.

 Det er det jeg er ute etter.  Norsk ishockey – og spillerne – burde også være det. I det offentlige rom, ikke bare i garderoben og spillerbussen, der den går så høyt og sikkert er så tøff at alt som står i en lusen blogg er blåbær.

Kort sagt: Er du som utøver god nok til å delta i OL og sier ja til å være med, er økt og sterkere søkelys på det du gjør en del av pakka – som Patrick Thoresen sikkert ville sagt det.

Han er for øvrig god på akkurat det der, slik jeg mener Espen Shampo Knutsen var det som spiller: Egentlig får utøveren mye ros, mer enn fortjent (fordi vi som skriver om idretten ikke har så god greie på den, og da er det mer bekvemt å hylle enn å slakte).

Her et apropos til forholdet presse/utøver:

Peter Forsberg stilte opp for media etter Sveriges første trening her i Vancouver søndag kveld. Jeg tok ikke tiden helt nøyaktig. Men han brukte nok et par timer på å svare TV-kanaler, radio og skrivende presse. Han sto der til alle var fornøyd, sa takk og gikk – som om det også var en del av jobben.

Og det er det jo, på dette nivået.

Det er bare å se på dem – kanadiere og amerikanere for eksempel – som ikke er så godt vant med oppmerksomhet i fireårs perioden mellom OL, kulekjørere som vinner, skøyteløpere som tar bronse og kombinertløpere som kommer aller sist i mål.

De vil ikke gå fra pressesonen eller forlate TV-kameraet.

 Det vil heller ikke de som har tabbet seg ut. De vil fortelle sin historie, dette er deres eneste sjanse. De stikker seg ikke bort, tar ikke en Northug (hvorfor i all verden har han vært skjermet, som det heter, i uker før hans første øvelse?)

 Ellers:

#Canada droppet sin første offisielle trening søndag kveld. De fleste spillerne var så vidt ferdig med siste kamp for klubblagene sine i NHL og ankom på formiddagen eller mandag morgen.    

# Sverige hadde flere ledere og trenere (10) enn spillere (7) på den første treningen søndag, av samme årsak som Canada.

# Niklas Bäckström (Washington Capitals) er djevelsk god, elegant og stillferdig. Han ble litt mobbet av lagkamerat Alexander Ovetsjkin fra spillerboksen (Russland trente før Sverige), Sveriges doldisback Douglas Murray sto igjen i pressesonen under tribunen lenge, lenge, lenge – kul type.

# Norge var 24 spillere på isen under treningen søndag morgen. Morten Ask hadde på seg topplue. Han skal kanskje få operert sin skadete skulder her i Vancouver.

# Trener Roy Johansen ble forbannet og klinte kølla i isen for å vekke spillerne (09.00). 

# Norge-Canada 16.30 lokal tid tirsdag. Det er utsolgt (20 000 tilskuere).

Vurdert til: av 1171 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Med Morten Ask ute, ble det tynnere offensivt – men det er blant backene det virkelig er tynt.

Skulderskaden i treningskampen mot University of Columbia onsdag var selvsagt veldig ubeleilig for Morten Ask. Sjansen til å vise seg fram i et større – for ikke å si det største – selskap forsvant, og tyske Nurnberg jublet vel ikke akkurat av lykke da de fikk beskjed fra Vancouver.

Konsekvensene for ishockeylandslaget er imidlertid om mulig like ille. En veldig viktig brikke i overtallspillet er borte. Ikke bare her i Vancouver, men høyst sannsynlig også til VM i Tyskland i mai – der Roy Johansen antakelig ville hatt enda bedre bruk for Morten Ask, for å si det slik.

Fordi noen yngre spillere helt sikkert kommer inn til VM som erstatning for de som av ulike årsaker spiller sin siste turnering nå: De kunne trengt en rutinert spiller som Ask å støtte seg til og VM teller tross all OL-virak mye mer enn det som skal skje her.

I Tyskland kan Norge ryke ut av det gode selskap – bom, ned i B-pulja.

I OL er det mest snakk om å komme fra det i fin stil.

Det er som kriger og matchvinner Ask er best (og da har jeg ikke glemt at han var veldig god på den smalere banen med dypere endesoner/kortere midtsone – som her – i Halifax-VM for to år siden).

Jonas Andersen fra Sparta er kommet til Vancouver for å ta Morten Ask sin plass. Han er god offensivt, Norge trenger alle offensive kvaliteter som er tilgjengelig – det er i overtallspill målene må scores.

 I fem mot fem vil det så å si være umulig å få uttelling mot Canada, USA og Sveits. Jonas Andersen er sentral og tidvis god i overtall i Sarpsborg, men har aldri vært god i tidligere mesterskap for Norge – tja, så nå får man se…

Trener Roy Johansens alternativer til Andersen var Ken Andre Olimb fra Frisk og Andreas Martinsen fra Lillehammer. Selv ville jeg satset på Olimb, selv om Martinsen er en personlig favoritt. Jeg tror Olimb (broren til Mathis) kunne fikset det Johansen er ute etter vel så bra som Andersen, og Olimb er nesten ti år yngre enn Andersen – og framtiden som det heter.

 På den annen side er det muligens spilt melk å være opptatt av Norges offensive kvaliteter, eller hvor tynt det egentlig er – sammenliknet med motstanderne her i OL – på løpersiden.

Det er blant backene det virkelig er tynt.

Det har det alltid vært, men i Halifax-VM – for eksempel var Roy Johansen heldig da Mats Trygg traff formtoppen til de grader – og liknet en hvilken som helst NHL-back – og Jonas Holøs viste hva svenskene hadde sett en stund: han er god.

I VM i fjor var imidlertid de to preget av fysisk og mentalt utmattelse.

Det gjorde at det raknet foran Pål Grotnes og André Lysenstøen i mål. Anders Myrvold var så god han kunne være, Juha Kaunismaki og Alexander Bonsaksen likeså – men med Trygg og Holøs på samme nivå, gikk det galt. Denne gangen tyder mye på at de to er tilbake i tilnærmet Halifax-form. Men på den annen side kommer Kaunismaki og Bonsaken til start mot Canada tirsdag med lite spilletid i bena på grunn av henholdsvis skade og nettopp lite spilletid i Modo for Bonsaksen.

 Han er likevel et slags femtevalg for Norge – men altså ikke blant de seks beste i bunnlaget Modo i den svenske Elitserien.

 I tillegg kommer Lars Erik Lund, som må få litt spilletid for å være varm i trøya til overtallspillet der han er god å ha – men tempoet hans holder altså ikke fem mot fem (selv om jeg må innrømme at han har overrasket i VM-turneringer når det gjelder nettopp det; han er smart nok til tidvis å dekke over temposvakheten).

Dermed står i praksis Norge igjen med backparene Tommy Jakobsen/Jonas Holøs og Ole Kristian Tollefsen/Mats Trygg. Tollefsen spilte lite i Philadelphia før han ble byttet bort lørdag 6. februar til Detroit Red Wings og Jakobsen kommer fra drøyt 40 kamper med Lørenskog – og alt det innebærer av dårlige vaner.

Men det er det Roy Johansen har å by på.

 Han håper det holder. Hva annet skal han gjøre?

 Det måtte være å be til høyere makter.

Vurdert til: av 1314 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Allerede før jeg lander i Vancouver, har jeg skjønt at det er én ting som gjelder i dette OL – og det er ishockey.

På flyet fra Frankfurt via Calgary til OL-byen 2010, har den beste og i tid lengste reklamen forut for filmen jeg vil se (No country for old men) ishockey som tema: det er hockey – “vårt spill”, Go Canada Go – som involverer høy og lav, tjukk og smal, det er glede og sorg, men til slutt jubel og gull (til Canada) – drikk Coca-Cola.

# Litt fra Norges treningskamp mot University of British Columbia i natt, før jeg går videre: Seier 4-1, Tore Vikingstad god (ett mål), Mads Hansen “two stars”, Patrick Thoresen og flaggbærer Tommy Jakobsen sto over – og Pål Grotnes sto bra i mål.

# Morten Ask ut med skade (ikke bra).

Fem dager til Canada-Norge, og de kanadiske avisene skriver om hockey.

You bet.

Masse.

 Mest om NHL-hockey.

 Hva vil skje etter Bob Gaineys avskjed som General Manager? Hvorfor er ikke forhandlingene med Tomas Plekanec startet? Hvor mange sjanser skal keeper Carey Price få?

Dette er spørsmål som krever grundige svar, og de gjelder ene og alene Montreal Canadiens.

En av NHLs 30 klubber

De 29 andre blir også ytt oppmerksomhet, for å si det mildt.

Den gamle trenerlegenden Scotty Bowman (76) har på en lokal radiokanal i dette verdens nest største land hyllet en av Calgary Flames sine backer. Det er en sak verd trykksverte.

Ovetsjkin i Washington, en oversikt over de 50 beste poengplukkerne i NHL, alle kampene og tabellene i AHL (Ole Kristian Tollefsens Grand Rapid Griffins er et bunnlag).

Og slik fortsetter det.

Før vi kommer til OL.

Det er snakk om betenkeligheter med hensyn til prislappen (35 milliarder), sikkerhetsopplegget og at skadene i snowboard er blitt flere og mer alvorlige i takt med den raske utviklingen av sporten – før det er over til det som teller.

Ishockeyen.

En sak på hvor bra det er at Ken Hitchcock fikk sparken som coach i Columbus Blue Jackets for noen dager siden. Det betyr at han – som en av fire-fem trenere for Canadas OL-lag – kan egne all tid til å analysere alt.

Han mener tydeligvis alt.

Noe av det Hitchcock skal gjøre før Norge møter Canada i åpningskampen kommende tirsdag: I detalj “studere” motstanderne – hver enkelt av spillerne på motstanderlagene –dommerne fordi de ikke er de “vanlige” fra NHL, garderobene, treningstidene, logistikken sånn generelt sett

Vi setter vår ære i være best forberedt, sier Hitchcock.

Ingen i hockeyens hjemland har glemt det som skjedde sist.

 Eller ikke skjedde, for å være mer presis, da Canadas hockeylag dro til Torino-OL. Det skrives det også mye om: Hvordan i all verden kunne landslagssjefen den gangen, Wayne Gretzky, ta med Todd Bertuzzi istedenfor Sidney Crosby, selv om Pittsburgh Penguins kaptein den gang bare var 18 år gammel?

Canada klarte ikke å score mål i tre kamper for fire år siden, ikke mot Sveits en gang, og ble rundspilt av Russland. Derfor er det så viktig, skrives det spalte opp og spalte ned om, at “Sharks-rekken” med Joe Thornton, Patrick Marleau og Dany Heatley også får spille sammen her i Vancouver.

Den er en av de aller beste i NHL. Det er ingen grunn til å tro at det blir annerledes i OL.

Så samspilt er den, og det er viktig når Canadas spillere bare får en treningsøkt sammen mandag – før premieren mot Norge dagen etter.

Og hvem skal eventuelt erstatte skadete Ryan Getzlaf?

National Post nevner fem spillere, men mener ingen av dem holder mål sammenliknet med Anaheim Ducks-løperen. Steve Stamkos og Martin St. Louis herjet med Norge i VM i fjor, nå anses Stamkos (20) for å ha for liten erfaring og St. Louis er rett og slett for liten, ifølge avisen.

Og den første jeg får se i det jeg slår på TV-en inne på hotellrommet her i Vancouver, er Sidney Crosby (22). En dokumentar som varer og rekker, og blant annet kan opplyse at et samlekort med bilde av Crosby selges for over 50 000 kroner.

Billetter til Canada-Norge går på svartebørs for opp mot 10 000 kroner, foreløpig. Hallen i Vancouver sentrum tar 20 000 tilskuere. Pressefotografene må møte opp flere timer før kampstart for å sikre seg de beste fotoposisjonene.

Slik er det altså.

Slik har et alltid vært, med hockey i Canada.

Ingenting slår det.

Ikke i OL, og ikke når det ikke er OL.

Jeg dekket hockey forrige gang OL ble arrangert i Canada, for 22 år siden i Calgary. Dagen etter at lekene var slutt, var 1. side oppslaget i byens største avis Calgary Sun “They’re back!”.

Det var en hilsen til byens NHL-lag Calgary Flames, som hadde måttet spille bortekamper i to uker på grunn av at OL hadde lagt beslag på hjemmebanen deres Saddledome.

Nå var Flames endelig tilbake. På tide med litt skikkelig hockey igjen (IOC tillot Canada bare å bruke et par NHL-proffer; OL var liksom for amatører da).

Avisen syntes hjemkomsten var verd hele førstesiden.

Det er den posisjonen hockey har i Canada.

 Det andre kan gå og legge seg. Det er helt OK med en og annen skøyteløper – som tar gull – litt snowboard, kulekjøring og freestyle på ski.

Og kunstløp, i alle fall litt om dommerskandalen i 2002.

 Men det er Sidney Crosby og alle de andre NHL-stjernene – nå som spillere for Russland, Sverige, USA, Finland og Tsjekkia – som teller.

Å si noe annet ville være blank løgn.

Hvis du da ikke kommer fra Norge.

På veien over havet og dette enorme landet Canada har jeg en norsk, sprek pensjonist som medpassasjer. Han skal til Vancouver for å se på OL; han var i Grenoble-OL i 1968 og nå har han skaffet billetter til langrenn og utfor oppe i Whistler.

Vi prater litt, og jeg sier jeg blant annet skal dekke ishockey i Vancouver.

Har Norge ishockeylag i OL?, spør han.

Ja, det er faktisk et av verdens 12 beste, svarer jeg.

Det synes han er hyggelig, for han husker han var tolk for Norges hockeylag i Grenoble for 42 år siden. Gutta satt i garderoben til fem minutter før kampen skulle begynne. Da kom treneren inn og sa det var på tide å varme opp.

- Det er blitt litt mer profesjonelt siden den gang, sier jeg.

Vurdert til: av 1341 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Norsk hockey prøver å tilpasse seg den internasjonale. Enda en gang er den for sent ute, og enda en gang vil det derfor bli en lidelse å se landslaget i starten av et mesterskap – denne gangen OL for første gang på 16 år.

- Innebandy, sa Stjernens Anders Myrvold til TV2 etter å ha blitt plassert i utvisningsboksen på Jordal tirsdag – sammen med en haug andre med og motspillere fra Vålerenga som heller ikke klarte å tilpasse seg dommerens nye bedømningsnivå.

Det er gammelt nytt.

Du har hørt og sett det før.

Det er historien om høna og egget.

Det er historien om dårlige hockeyspillere.

Det er historien om dårlige unnskyldninger.

Det er historien om en varslet katastrofe.

Gang på gang har Norges ishockeyforbund – som vel å merke ER klubbene – forsøkt å innføre regeltolkninger som samsvarer med de internasjonale. Forbundet har med andre ord forsøkt å forberede spillerne på det som venter dem internasjonalt, i junior-VM og A-VM for A-landslaget. Der havner de i utvisningsboksen ved den minste berøring av motspiller med kølla, eller for den minste antydning til interference – det vil si å hindre en motstander som ikke har pucken.

Norske spillere hogger og slår med kølla, og takler motspillere som ikke har pucken. Slik taper Norge kamper i mesterskap, slik forblir de svake teknisk og taktisk.

Det går fort i glemmeboka.

 Argumentet “det er jo hockey” (ikke innebandy) vinner fram, selv om det ikke er sant. Det norske spillere nasjonalt og dermed internasjonalt står for, er ikke hockey. Det er en avart av hockey, den norske varianten. Den spilles ikke av de beste og de som bestemmer – det internasjonale forbundet og NHL – bryr seg selvsagt lite eller ingenting om norske protester.

Slik de kommer til uttrykk når Norges spillere blir idømt to minutters utvisninger på rekke og rad, for eksempel i A-VM i Sveits nå sist – og slik det sikkert blir i åpningskampene mot Canada, USA og Sveits i Vancouver-OL om fem uker.

Så kan man spørre hvorfor det blir slik, all den tid tre firedeler av landslagsspillerne spiller i utenlandske ligaer – og bare fire utespillere på OL-laget til daglig spiller i den norske toppserien.

De som kommer fra Elitserien i Sverige og DEL i Tyskland burde da ikke ha noen problemer med det “strenge” bedømningsnivået internasjonalt, fordi det burde være det samme som de er vant til?

Det kan ha å gjøre med at de individuelt er for dårlig, og at denne svakheten blir “skjult” blant bedre medspillere i klubblaget og det faktum at nivået tross alt er lavere nasjonalt i Sverige og Tyskland enn internasjonalt i møte med verdens beste landslag – og at Norges stil mot de beste på en måte framtvinger frustrasjon og dårlige valg (les utvisninger).

Skulle dette være riktige forklaringer, er de imidlertid til liten hjelp. Like liten som alle klagemål fra trenere og spillere nå som mener at forbundet burde vært på banen med regelskjerpingen før sesongen og at dommerne ikke følger en og samme (strenge) linje.

Statistikk og historien viser uansett at Norges ishockeylandslag ikke kan ta seg råd til å sitte ett eneste minutt i utvisningsboksen i Vancouver, hvis målet om kvartfinale skal nås – og hvis katastroferesultater mot Canada og USA (se opp for amerikanerne, den kampen kan bli pokker så guffen med tanke på nettopp dette temaet) skal unngås.

Og mens jeg ennå er inne på det: Laget som spiller mest “innebandy” i OL, vinner gull til slutt. Jeg tipper det blir Canada (men håper Russland fordi de spiller den kuleste hockeyen) fordi de har spillerne som har klart å tilpasse seg det nye bedømningsnivået best.

Vurdert til: av 2493 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende